RETTFERDIG? Nede til høyre er Hanøys nye minikommode. FOTO: Erik Hanøy

RETTFERDIG? Nede til høyre er Hanøys nye minikommode. FOTO: Erik Hanøy

Når to mennesker bestemmer seg for å flytte sammen, kan det være krevende for begge parter. Riktignok så er det slik at forelskelsens rus og kjærlighetens rosa skyer gjør det lettere å komme til enighet om praktiske løsninger, men det er ikke alltid at resultatet av forhandlingene er så veldig rettferdig. Jeg husker godt da jeg flyttet sammen med min kone i vårt nåværende hus. Vi kom fra hver vår 3-roms leilighet og var derfor meget fornøyd med at vi endelig hadde god plass å boltre oss på. Spesielt begeistret var madammen for det store garderobeskapet nede på soverommet.

Da jeg skulle legge på plass klærne mine så møtte jeg imidlertid på problemer. 3/4 av skapet var allerede stappfullt av fruens kreasjoner, det eneste som var igjen til meg var en liten fjerdedel! En forholdsvis kort diskusjon senere var det klinkende klart at hun ikke hadde en eneste kvadratcentimeter å avse, og at den beste løsningen var at vi gikk til anskaffelse av en stor kommode. Heldigvis var soverommet stort nok til dette, og noen dager senere var kommoden på plass.

Løste den mine problemer? Nei, selvsagt ikke, de tre øverste skuffene ble umiddelbart fylt med BH-er, dametruser og ørten bikinier. (For ordens skyld: Jeg bruker ikke slike antrekk, selv ikke i amorøse øyeblikk…) Den nederste skuffen ble i tillegg stappet full av sengetøy, så jeg var altså like langt. Det er klart at et ekte mannfolk burde ha ryggrad nok til å hevde sin rett mot denne urimeligheten, og jeg gjorde da også et ærlig forsøk. Da ble jeg bombardert med argumenter om at hun har mange flere antrekk enn meg, dessuten fikk jeg høre at dersom jeg hadde giddet å kjøpe noen nye klær en gang i blant, så hadde det kanskje vært rimelig å gi meg mer plass.

Nå hadde det vært perfekt å slå tilbake med at årsaken til at jeg så sjelden fornyer garderoben er at jeg ikke har noe sted å gjøre av klærne, men vi vet begge at det ikke er sannheten. Jeg innså nederlaget og brukte de neste årene på å finpusse min japanske garderobe-teknikk, mest mulig klær inn på minst mulig plass.

Etter snart et tiår under dette diktatoriske regimet våknet endelig motstandsmannen i meg. Bakgrunnen var at jeg fikk kritikk for å bruke vaskerommet som garderobe for treningsklærne. Jeg måtte jo kunne bruke min del av garderobeskapet til dette? Nye forhandlinger fant sted og løsningen ble at hun handlet inn en smal kommode, kun for meg. To uker senere var to av fire skuffer fulle av fruens fotoalbum, diverse pedagogisk litteratur, dokumenter og den første boken i 50 Shades of Grey…

En ringerunde til kameratflokken avslørte at jeg ikke er alene i min miserable tilværelse. Den kvinnelige dominansen på garderobefronten er tydeligvis noe i nærheten av total, uten at det av den grunn eksisterer noen stor mannlig kampvilje. De har ganske enkelt avfunnet seg med situasjonen. Dessuten har kameratene mine, i motsetning til meg, vett nok til å velge sine slag.

Under årets valgkamp saumfarte jeg partiprogrammene for å finne noen som var villig til å kjempe for menns rettigheter til større garderobeplass. Temaet var ikke blant det mest fremtredende, for å si det forsiktig. Jeg har imidlertid et håp om at vår nye byrådsleder Harald Schjelderup kan være mannen som kan få hjulene til å snurre. Han er jo selv samboer, og det er ikke utenkelig at han kjenner seg igjen i min situasjon. Lykkes han med dette er jeg trygg på at han kan belage seg på flere tiår som byrådsleder i Bergen. Det kan nemlig godt tenkes at det er grunnlag for et realt grasrotoppgjør. Vi trenger bare en sterk leder som kan vise vei.

Mer fra Erik Hanøy:

Vi tror du også vil like disse sakene: