LEIRBÅLET: Duppedingsene våre er blitt det nye leirbålet. FOTO: Erik Hanøy
I steinalderen var leirbålet hulens naturlige samlingspunkt siden det ga lys, varme og holdt villdyrene unna. I moderne tid hadde radioapparatet en kort storhetstid som hjemmets hersker, før fjernsynet i 60-årene gjorde sitt inntog. Jeg vokste opp på 80-tallet med regelmessig samling rundt denne avguden, som på magisk vis holdt huset medlemmer i et avhengighetsskapende jerngrep. Jeg kan huske at det var stor prestisje å hente for dem som hadde kabel-TV, de kunne nemlig velge mellom en drøss av utenlandske kanaler.
Fjernsynets posisjon var så sterk at jeg var sikker på at den skulle vare til evig tid. Der tok jeg skammelig feil, for den gamle kongen er nå død og hjemmet har fått en ny hersker. Bredbåndet har overtatt tronen! Jeg merket det spesielt godt da vi nylig tilbrakte to uker i en spansk leilighet. Utleier hadde fristet oss med norske TV-kanaler, samt vårt eget bredbånd.
Det viste seg fort at familien ikke brydde seg døyten om TV-apparatet, all fokus ble rettet mot det elendige bredbåndet, som på ingen måte fungerte som lovet. Etter en hel dag i solen var det ønskelig med en liten kveldstur innom nettet, men ethvert forsøk på å logge seg på ble effektivt stoppet av et sirkelformet symbol på mobilen. Det gikk evigvarende rundt og rundt og rundt. Gang på gang prøvde vi å komme oss på nett og håpet steg da vi innimellom fikk noen velfungerende minutter, før vi igjen ble kastet ut. Jeg tok meg i å tenke på legendariske Sisyfos, som gudene hadde dømt til å rulle en stein opp på et fjell. Da han nådde toppen rullet steinen ned igjen, og han måtte starte på nytt, i all evighet.
Nå skal ikke jeg gjøre meg til fornuftens talsmann, for jeg var den verste av oss alle. Banning og steiking over treigt nett resulterte i at jeg til tider brøt med mine prinsipper og koblet meg opp via 4G-nettet. Ahhh, hvilken euforisk følelse det var da jeg bare kunne suse inn og surfe på nettets uendelige bølger! Mitt avhengighetsforhold til hjemmets hersker var selvsagt ikke gratis, så da jeg fikk telefonregningen var den 850 kroner høyere enn vanlig. Roaming i utlandet er ikke billig, men det var verdt hver krone! Er man avhengig, så er man avhengig. Da spiller ikke prisen lenger noen rolle.
Alle ferier tar slutt og vel hjemme etter en lang flyreise, der Norwegians såkalte bredbånd hadde gitt oss en siste dose med frustrasjon, tok det under et minutt før alle fem hadde koblet seg opp. Stinne av abstinenser kastet vi oss over våre mobile enheter som endelig fungerte normalt. Det er jo selvsagt ikke slik det skal være, jeg er klar over det. Vi bør naturligvis bruke mer tid til å prate med hverandre, vi bør innimellom legge bort våre digitale enheter og heller dyrke felles aktiviteter. Vel, det er tydeligvis lettere sagt enn gjort…
Hvordan går det så med husets tidligere så enerådende overhode, fjernsynet? Tja, det tok faktisk over to dager etter hjemkomst før vi slo det på.
Hjemmet har fått en ny hersker, bredbåndet styrer våre liv – og vi elsker det. Vi er lydige undersåtter som underkaster oss diktatoren. Det finnes ingen opposisjon, vi er for opptatt med å trykke på mobilen for å sjekke siste nytt. Før eller siden håper jeg å kunne samle styrke til å kjempe meg fri, men først må jeg bare en liten tur innom Netflix.
Nå skal det nevnes at vår avhengighet også har sine fordeler. Det har f.eks blitt veldig enkelt å få familiens oppmerksomhet. Det er bare å slå av bredbånds-routeren og ti sekunder senere dukker det opp spørrende ansikter fra soverom, loft, kjøkken og stue. «Hva er det som har skjedd med nettet?»
Det er da tross alt noe…
Mer fra Erik Hanøy:
- Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
- Kampen mot vepsebolet
- Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
- Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
- “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
- Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
- Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro
