En av naboene kom på døren og lurte på når jeg skulle reise på ferie. Det ble kjapt brakt på det rene at vi skulle være bortreist på forskjellige tidspunkt, så dermed ble det inngått en vinn-vinn avtale. Vi skulle ta oss av hverandres bosspann, post og andre småting mens den andre var bortreist.
Dagen etter fikk jeg en annen nabo på besøk, han hadde hørt at jeg var hjemme akkurat i den perioden han skulle bort. Dermed satt jeg plutselig med ansvaret for to hus. Velvel, det er jo hyggelig å kunne være til nytte.
Jeg bor i et særdeles trivelig nabolag, der alle prater med alle. Det fører blant annet til at rykter sprer seg fort, så det gikk ikke lange tiden før hele bølingen hadde kontroll på at familien Hanøy var hjemme i første halvdel av juli.
Noen smilende og spørrende ansikter senere hadde jeg plutselig tatt på meg rollen som midlertidig vaktmester for hele fem hus!
Nesten hele gaten dro på ferie samtidig, og jeg satt altså ensom igjen med ansvaret. På sett og vis så var det jo litt smigrende, naboene hadde jo vist at de stolte på meg, men det tok ikke lange tiden før den følelsen forsvant.
I bakhodet demret det nemlig en episode fra barndommen, da de store guttene fikk meg til å bære skolesekkene deres hjem. De var nemlig veldig imponert over hvor sterk jeg var…
De neste to ukene gikk så med til daglig sjekk av fem postkasser og sortering av post i poser med familienes navn. Bosspann skulle settes ut og hentes inn, den ene fredagen var det til og med tømming av papirbosset. Innimellom spedde jeg på med å vanne et par blomsterbed og jagde en katt ned fra en terrasse. Jeg tok oppdraget på alvor og alt gikk greit, helt til jeg godt ute i uke to oppdaget at bosspannet til nabo Helge var borte!
Hvor i huleste heiteste kunne det ha gjort av seg?
Jeg måtte ha plassert det på feil plass, det kunne ikke finnes noen annen forklaring. Dermed måtte jeg gi meg i kast med en real runde, der jeg fikk sjekket at riktige spann sto ved riktige hus. Innsatsen ga ikke det forventende resultat, spannet til Helge var og ble borte, og det er det faktisk fremdeles.
Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til han kommer hjem…
Jeg er likevel glad for at jeg fikk disse ukene for meg selv i nabolaget, for nå forstår jeg hvor mye naboene betyr for meg. Det var så stille i gaten, ja egentlig dørgende kjedelig. Jeg savnet alle de hyggelige samtalene, lengtet etter lyden av begeistrede unger på trampolinen, barn som løper inn og ut av husene.
En ting er sikkert, gode naboer er ikke noe du skal ta for gitt. Å bo i flotte hus er vel og bra, og selvsagt viktig for trivselen, men det som virkelig teller, er å være en del av et inkluderende nabolag.
Det skal bli kjekt å få naboene hjem igjen, å komme tilbake til normalen, selv om jeg er litt bekymret for Helge sin reaksjon. Den stakkars mannen er jo uten bosspann…
Her får du flere innlegg fra Erik:
- Kampen mot vepsebolet
- Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
- Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
- “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
- Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
- Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro
