Far og sønn i 2007, som gjør et forsøk på å sparkle veggene i loftstuen.
Du ser dem over alt i de bergenske nabolag, særlig nå om sommeren når feriepengene har trillet inn på konto. De bygger bod i hagen, legger takstein på huset, de fliser bad og kjøkken, og de aller ivrigste slår på stortrommen og bygger seg en garasje. De holder som regel sammen disse menneskene, de står ved hekkene og diskuterer teknikk og byggfaglige løsninger med hverandre. Jeg bare hilser høflig og går forbi, mitt bidrag til samtalene ville kun vært egnet til å gi dem en god latter. Jeg beundrer dem, for de imponerer virkelig med sine ferdigheter,
Hvem er egentlig disse supermenneskene, og hvor har de tilegnet seg kunnskapen som skal til for å gjennomføre slike byggeprosjekter? Hadde de nå vært håndverkere, så kunne jeg forstått det, men neida. De er leger, advokater, kjørelærere, og jobber på oljeplattform. Vanlige mennesker, akkurat som meg, forskjellen er bare at de vet hvordan man skal bruke en hammer og en sag.
Jeg har ti tommeltotter, og det er ikke noe jeg skriver for å være beskjeden, det er fakta banna bein! Jeg har ikke kvalifikasjoner til å utføre håndverk, alt jeg prøver på blir skjevt, ujevnt, humpete og ser ganske enkelt ikke ut. Derfor vil du aldri se meg bygge en mur, jeg kommer aldri til å ligge langflat for å flise et gulv, og sannsynligheten er større for at SV kommer til å kjempe for at de rike skal få null skatt, enn at du ser meg bygge en garasje.
For å finne en forklaring så må jeg tenke som en psykiater, jeg må tilbake til barndommen og forholdet til mine foreldre. Min far er en særdeles nevenyttig kar, eiendommen han overtok i 1981 har utviklet seg til et imponerende skue. Han har på egen hånd bygget terrasse, innredet kjellerstue, pusset opp to bad og bygget på huset. I århundrenes løp har de unge har lært av de eldre, sønn har lært av far. Men en så dyktig pappa, hvorfor er ikke da jeg en kløpper med verktøyet?
Jeg tror jeg er et resultat av den frie barneoppdragelsen som ble populær på 70-tallet. Foreldre skulle ikke tvinge barna til aktiviteter som de ikke interesserte seg for. Så når min far satt på kne og lagde en imponerende 20 meter lang mur i oppkjørselen, var jeg på fotballbanen og levde livets glade dager. Jeg gikk altså glipp av verdifull lærdom, som jeg ville hatt god bruk for senere i livet.
Jeg har faktisk prøvd meg som handyman. Jeg fikk en fatal idé om at jeg kunne utføre sparklingen av loftstuen på egen hånd. Stor tabbe! En fagmann ville fått det unna på en time, jeg brukte to dager.. Åtte år senere foretrekker jeg fremdeles dunkel belysning der oppe, resultatet ble nemlig noe veldig i nærheten av en katastrofe. Det verste med det hele var at jeg tvang min eldste sønn til å hjelpe meg, jeg ville jo at han skulle lære noe… Stakkars gutt!
Jeg har etterhvert innsett at jeg aldri blir flink med hendene, verdifulle ungdomsår ble kastet bort på lek og dataspill. Nederlaget er et faktum.
Men må egentlig alle være flinke til alt? Må man på død og liv kunne snekre og mure? I næringslivet er det helt vanlig at man leier inn ekspertise ved behov, og det samme gjør vi jo på de fleste områder i livet. Jeg klipper ikke min kones hår, hun går selvsagt til frisøren for å sikre at resultatet blir bra. Jeg prøver ikke å bygge meg en sofa, jeg kjøper en på møbelbutikken. Dessuten har jeg hørt Erna Solberg si at det er viktig å bidra til å trygge arbeidsplasser. Det er derfor med god samvittighet at jeg neste gang kontakter fagfolk når jeg skal ha noe gjort.
Det blir dyrere, men jeg slipper ihvertfall å leve i et hus med dunkel belysning…
Her får du flere innlegg fra Erik:
- Kampen mot vepsebolet
- Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
- Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
- “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
- Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
- Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro
