Billedhugger Elena Engelsen har skapt et hjem for seg selv i ektemannen Per Ungs atelier i kunstnerkolonien på Ekely. Det er to år siden billedhuggeren Per Ung døde, 80 år gammel.
Loading ...Kroneksempelet på maksimalisme
Siden har hans kone, Elena Engelsen, gjort om atelieret hans til et kroneksempel på ny maksimalisme.
En natt hun lå våken i kunstnerparets svære leilighet på Frogner i Oslo, kom hun på at hun kanskje kunne flytte til Ekely. Arbeide der, og innrede en liten leilighet.
Elena Engelsen i arbeid med en hjort. Ekely-arkitekt Jens Selmer mente billedhuggere trenger mer lys, og la inn dobbelt så mye som ellers i endeseksjonen han tegnet til Per Ung på 50-tallet. FOTO: ROLF ØHMAN
Men hva med de uendelig mange gjenstandene som også hadde tatt bolig under fire meter høye himlinger på 360 kvadratmeter?
Minnene måtte med. Kunsten. Katten.
– Du ville lage et lunt hi for deg og dyreskulpturene dine?
– Ja, men også en verdig ramme rundt Per Ungs kunst, som betyr spesielt mye for meg nå. Særlig selvportrettene. Og mye annet. Kunne det la seg gjøre å lage et hjem med en trygg og hyggelig atmosfære på Ekely? Hjemmet mitt må si noe om livet mitt. Men jeg lurte litt på hvordan jeg skulle få det til, forteller Elena Engelsen.
Da trådte en arkitektvenn, professor emeritus Thomas Thiis-Evensen, til. Et ping-pongspill mellom de to proffe formgiverne ga raskt resultat.
Gulvuret fikk akkurat plass under taket. T.v. henger portretter av Per Ung.Til skulpturen Appolonia – tannlegenes skytsgudinne – har Per Ung modellert Elena Engelsen. Siden kuttet han av tangen hun har i hånden. Rolf Øhman
Ryddige siktlinjer
De tettet igjen en trapp, laget en ny, rev en vegg, innlemmet en tildligere veranda i boligen, bygget hyller over vegger og vinduer til skulpturer, lave hyller langs gulvet til bøker.
Hele tiden med ryddige siktlinjer for øyet og gjenstander tematisk dandert i grupper.
– Man kan godt ha mye, bare det samles i harmoniske tablåer. Desto mer maksimalisme, desto mer orden må det være for ikke å skape ubalanse og kaos. Dette er noe av det morsomste jeg har vært med på; å skape rom og plassere høy kunst i et miljø hvor en malt barnesko eller et dyrekranium er like viktig for beboeren, og å spille på farger som kontrast, sier arkitekten.
Gir glede
– Man blir glad når man kommer inn i et maksimalistisk miljø som dette. Akkurat som man blir alvorlig når man kommer inn i et minimalistisk miljø. «Less is more», sa arkitekten Mies van der Rohe. «Less is bore», sa den revolusjonære Robert Venturi. Nå får det være slutt på minimalismen i norske boliger!
– Dette hjemmet – skapt i et enkelt trehus fra 50-tallet – kan være et kroneksempel som innledning til en maksimalistisk levemåte. Her er det ikke mulig å sitte og kjede seg, for det er så mye å se på, og historier over alt, sier Thiis-Evensen.
NAKENHET: – Per Ung brukte seg selv som nakenmodell og kledte på skulpturen etterpå, forteller Elena Engelsen. Bak henne står en naken gipsfigur med komponist Johan Halvorsens hode på – en studie til statuen ved Nationaltheateret. Hyllen under trappen er spesiallaget til skulpturer, mens bøkene er plassert i lave hyller langs gulvet. FOTO: ROLF ØHMAN
Stusslig minimalisme
– Det er stusslig når minimalismen blir så streng at man ikke vil ha kunst og gjenstander fremme, for å følge moten. Og det er trist at folk henger opp masseproduserte skilt det står «HOME» på – med grå skrift. Det er mye bedre å omgi seg med minner og å få farger inn i tilværelsen, sier Elena Engelsen.
LIKER DET: Et eldre tilbygg er nå innlemmet i oppholdsrommet i første etasje, og Elena Engelsen er til sin forbauselse begynt å like husmorvinduer like godt som den gedigne lysekronen. Rolf Øhman
Første etasje er riktignok helt hvitmalt. Den består av et åpent oppholdsområde på ca 30 kvadratmeter – med kjøkken, spiseplass, salong, lese- og skrivekrok.
– Jeg valgte hvitt til tross for at det er flust med vinduer her, eller nettopp derfor. Det er også lavt under taket. Jeg ville understreke lyset, sier billedhuggeren.
Som å lage en by
– Her var tingene gitt, vi arbeidet videre på et grunnlag. Renessansearkitekten Alberti mente at det er akkurat den samme utfordring å lage et rom som en by. Ja. Da kan man ikke bare tenke strategi og prosess, som man dessverre ofte gjør i dagens byplanlegging. Rom og estetikk må med!
Professoren er klar i sin tale. Arkitekturhistorie og – teori er hans spesialfelt.
GRØNT: Fra sitt aterlier har Elena Engelsen innsikt til den grønne stuen med antikviteter og skulpturer laget av Per Ung og henne selv. Rolf Øhman
Også som utøvende arkitekt ser Thomas Thiis-Evensen det store i det lille, og det lille i en større sammenheng:
– I hele første etasje har vi skapt et større plassrom med underdeler, soner som henger sammen. Det er ikke et åpent rom som lukkes i alle retninger – som i minimalistisk tenkning. Da blir det trekkfullt og kaldt. I huset og i byen.
Privat museum?
Ikke bare kreativ fantasi, men også en viss raushet ligger ofte luften i et ekte kunstnerhjem.
– Skal man ha figurere i vinduskarmen her, må de være lyse, ikke stå der som sorte vorter eller ligge som muselort, sier arkitekturprofessoren. Rolf Øhman
Elena Engelsen synes flere burde få glede av Per Ungs kunst, og vurderer etter hvert å innrede et rom i kjelleren til et privat museum hvor interesserte er velkommen.
