EVIG ROT: Noen andre som tør dele bilde av boden sin? Erik Hanøy tør.
Mange ønsker seg en større bod. Vel, det er nå jeg har en klar melding til deg: Lite bodplass er en velsignelse fra selveste himmelriket!
En av ulempene med nye leiligheter er at de har lite bodplass. En megler har fortalt meg at snittet ligger på rundt 5 kvadratmeter.
Det er ikke mye, men med smarte løsninger som knagger og hyller, så er det utrolig hva man får stappet inn.
For lite bodplass er nemlig en velsignelse. Vi snakker om en blessing på linje med å gjøre vann til vin, minst! Hvorfor? Jo, fordi masse bodplass rett og slett gjør deg ukritisk og lat.
Det hoper seg opp av ubrukelig rusk og rask, som burde vært levert til gjenvinning eller destruksjon for lenge siden.
Ta for eksempel mitt eget hus. Jeg har tre boder som til sammen er på cirka 15 kvadratmeter, i tillegg har jeg et stort krypeloft.
Dette høres jo behagelig ut, gjør det ikke? Feil!
En rask sjekk i uteboden ga meg følgende oversikt: En diger gummibåt med fire hull, en trehjulsykkel som mangler et hjul, en brukket ishockeykølle, en rusten takboks som kun passer til Toyotaen jeg solgte for fem år siden. (Den nye eieren ville ikke ha den med på kjøpet…)
Jeg talte åtte tomme malingspann og et mini-biljardbord der den grønne filten er full av humper. Dessuten kunne jeg registrere 16 orginalesker til mobiltelefoner, printere, TV, kjøkkenmaskin, kaffetrakter og så videre. Det er jo greit å ta vare på, ikke sant?
Dette er altså litt av det som befinner seg i uteboden, og husk at jeg har to boder til, samt krypeloftet.
Jeg kunne med andre ord fortsatt oppramsingen ganske lenge, men skal spare deg for flere detaljer.
Poenget er vel tatt, og det vil ikke overraske meg om du kjenner deg litt igjen. Det som burde vært kastet blir stuet bort. Ute av syne, ute av sinn.
Så kan man spørre seg, er det egentlig så farlig om disse eiendelene tilbringer sin svanesang i en bod? Gjør de noen skade? Skaper de problemer?
Ja, det er faktisk det de gjør. De sprerrer for alt det som du fremdeles bruker. For et par uker siden var det et fantastisk skiføre i Bergen, så da var det om å gjøre å finne frem langrennsski, støvler, staver, smøring og annet nødvendig tilbehør. Lettere sagt enn gjort.
Skiene hang riktignok på veggen, men for å finne resten av utstyret måtte jeg lete blant punkterte fotballer, badmintonracketer uten strenger, en ødelagt bilpoleringsmaskin, uendelig mange plastposer med skruer, barneklær, en defekt Guitar Hero og en revnet hageslange.
Det tok meg en halvtime å få finne frem alt, bortsett fra esken med skismøring. Den er fremdeles missing in action.
Slike problemer slipper man med fem kvadratmeter bodplass. Vedkommende er tvunget til å kaste skrot fortløpende, hun kan ikke stable det bort i glemselens avkrok.
Nå finnes det med rette dem som mener at disse problemene er selvforskyldt, det er da virkelig ingen som hindrer meg i å kjøre en fullastet bil opp til Espehaugen.
Det er selvsagt helt riktig, dette er min egen skyld, det er klart at neste fridag bør benyttes til en real ryddesjau. Men det bringer meg tilbake til forrige ukes skråblikk, der jeg avsluttet med Ibsens berømte ord: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det!»
Tidligere skråblikk fra Erik Hanøy:
