ANNE HOVDEN: Nestleder i BTMagasinet. Mor til to som aldri blir for store for pakkekalender, og altfor glad i mat.
Boden min er blitt til en slags æreskirkegård for vinyl og cd-plater. Nå vurderer jeg en ny avdeling.
Stuen i barndomshjemmet mitt var liten, men en ting ble det ryddet plass til: Bokreolen. Den første jeg husker, var i teak. Øverst tronet Norsk Allkunnebok i 10 bind fra 1948 sammen med «Klondyke Bill», «Og bakom synger skogene», «Dikt i utval» av Jakob Sande og resten av min fars litterære hjertebarn.
- Hva mener du? Hvilke bøker ville du aldri kastet? Bruk kommentarfeltet i bunnen av saken.
På 70-tallet ble teaken byttet ut med mørkt tre, blyglass og tre deler. Tung, stor og voldsomt plasskrevende. Men bokreol måtte vi jo ha.
Nå bor jeg i en byleilighet med en relativt liten stue. Ett møbel tar mye plass: Bokhyllene. Her forleden fikk jeg den uhyrlige tanken: Trenger jeg dem egentlig? Når sist leste jeg en av bøkene der? Jeg leser sjelden bøker om igjen. Ungene har flyttet ut. Kokebøkene er byttet ut med matblogger, reisebøkene er utdatert. Nye bøker lastes ned på nettbrett, eller blir kjøpt i pocket som legges igjen i ferieleiligheten. Og får jeg noen i julegave, får de plass på nattbordet.
Men går det an å bo et sted uten bokhylle? Jeg vet ikke, for jeg har aldri prøvd.
- Les også: Slik blir gamle bøker til roser
Fordelen er at jeg ikke trenger å tenke på hvordan litteratursmaken min tar seg ut for nye gjester. Nå kan dårlige krimserier gjemmes godt ned i lesebrettet, mens jeg lar en coffetable-bok om kunst få all oppmerksomhet på stuebordet.
