I mitt lille 75 kvadratmeters sentrumsrike bruker det å være ganske ryddig og velorganisert. Unntatt to steder: bodene. Hvorfor er det kul umulig å ha et system som funker i mer enn 24 timer?
Med jevne mellomrom tar jeg en alvorlig opprydning. Monterer nye hyller og knagger, kjøper bokser og esker. Leser interiørblader og -blogger om lure løsninger. Det blir riktig så fint og jeg vet nøyaktig hvor skøytene mine er – i tilfelle jeg plutselig skulle få bruk for dem. Men så er det et eller annet som skjer.
Dette et eller annet er som oftest et par avkom, som stadig dropper innom med restlagre fra diverse kollektiv og hybler. Mellom nye bosteder trenger de lagringsplass, og deler av lasset har en lei tendens til å gro fast innerst i boden og aldri bli etterspurt. Eller de har kompiser som trenger midlertidig lagringsplass. Disse midlertidig- hetene har ved et par tilfeller vart et par år. De sier jeg bare kan kaste det. Lett å si når jeg bor midt i sentrum uten bil. Jeg er dessuten grunnleggende mot å kaste brukbare ting.
Kjellerboden har jeg nå gitt opp. Det får være et katastrofeområde. Nye ting blir plassert på toppen av en ubestemmelig haug, så smeller jeg igjen døren. Jeg tror også det står et par år gammelt juletre i en plastsekk helt innerst, men det prøver jeg å fortrenge.
Men jeg vet til gjengjeld hvor skøytene mine er. I tilfelle.
