Kari Pedersen er journalist i Bergens Tidende. Denne “Rett hjem”-spalten er hentet fra sistesiden i Hus og hjem.
Minnet er mange år gammelt, men det hender stadig at jeg pusser på det: Vi var to småbarnsmødre på solferie i hvert vårt leide hus. En ettermiddag vi drøste over lunsj utenfor det ene huset, drev det forbi et snev av kloakk. Bare et hint, men nok til å få huseierne i oss til å grøsse.
«Godt at vi ikke eier», sa vi og tok ungene med på stranden.
Nå har jeg nådd eieflerehus-alderen. Nå er det min generasjon som har gnaget så lenge på huslånet at det er blitt overkommelig. Plutselig har vi penger til overs. Penger som kan brukes til hytte nummer to eller tre. Et fristed på fjellet – eller en fast plass i varmere strøk å rømme til. Eventuelt en utleieleilighet. Eller en hel bygård. Det skal visstnok være en mye smartere sparebøsse enn banken kan tilby.
Da henter jeg frem kloakkminnet fra bakgårdslunsjen den gangen. Så ser jeg meg selv styre med rørleggere i et land mange flytimer unna. Hvis ikke det er nok, tenker jeg hardt på hvor få helger som egentlig er til overs for ekstrahytten, og hvor lite lyst jeg har på leietakere.
Trangen til å besitte mer eiendom bør bekjempes med alle midler. Særlig for oss med bare tommeltotter og litt for travle dager.
Lukten av kloakk i bakgården var kanskje ikke behagelig, men et veldig nyttig minne.
