Ferien er like om hjørnet, og nok en gang har vi tenkt oss til varmere breddegrader. Det er jo slik det er, skal du være sikret sol så må du kunne se Middelhavet i øyekroken. Før vi reiser så er det et viktig gjøremål som må ordnes, nemlig pakking av kofferten.
Flyselskapene er rimelig pertentlig på dette, en koffert per passasjer, hvis ikke må du opp med lommeboken og betale så det svir.
Siden vi som nevnt skal avgårde til varme strøk, så går det for min del rimelig greit. Hvor mye er det egentlig å pakke når gradestokken konstant befinner seg over 30 grader? Jeg nøyer meg med noen skjorter, en badebukse, en eller to langbukser og en shorts. Skulle det oppstå en krise, får jeg heller kjøpe meg noe der nede. Ergo er det vanligvis meget god plass i kofferten min.
Det er imidlertid ikke slik min bedre halvdel ser på saken. Hun kjører på med flerfoldige klesvalg, her snakker vi oppimot flere hundre kombinasjoner av sko, bukser, topper, badetøy og penklær. Hun er forberedt på alle tenkelige og utenkelige scenarioer, skulle vi i løpet av ferien få audiens hos paven, ja da har hun et passende antrekk klart.
Jeg må jo innrømme at jeg noen ganger misunner henne når jeg for tredje kveld på rad er på vei til en restaurant iført samme bukse og skjorte. Hun kan jo med sin bugnende feriegarderobe kjøre en mengde variasjoner i antrekkene, jeg er stuck med det lille jeg har.
Konsekvensen av dette er selvsagt at hennes koffert blir særdeles fullstappet, og i de siste minuttene før avreise til Flesland, så havner en dugelig mengde med hennes bagasje i min koffert!!??
Hva i himmelens navn er det for en ordning? Her kjører jeg minimalistisk stil, men jeg blir likevel den som må slepe en blytung koffert gjennom avgangshallen.
Det er jo selvsagt ikke slik at jeg nekter å stille min ledige kapasitet til fruens disposisjon, men vi har jo også en hjemtur å tenke på. Alle ferier medfører shopping, og da vil min ekstra plass i koffert være gull verdt. Likevel har vi på ferie etter ferie opplevd full panikk på hjemreisen, med omrokering av bagasje foran flere hundre medpassasjerer ved skranken.
I år har jeg bestemt meg for at det skal bli en annen dans, jeg pakker ferdig kvelden før, skifter kode på kofferten, låser den – og det er det.
Ingen får stjele plass i min koffert. Fra nå av er det hver kvinne og mann for seg selv, basta!!!
Så gjenstår det bare å se hvor lenge jeg tør å holde på den strategien……
