Takene var gjennområtne, vinduer manglet og det var ikke strøm og vann

Det lille huset til Christopher Dyvik og Isabel Pietri hørte en gang til et lokalt bryggeri, og fungerte først som stall, deretter som studio, lager, taxisentral, møteplass og midlertidig husly.

FØR: Takene var gjennområtne, vinduer manglet og bygget var uten tilgang på vann og strøm da de tok over. FOTO: PRIVAT

– Vi fikk kjøpe stallen av kommunen under forutsetning av at vi skulle pusse den opp på en empatisk måte, og få godkjent omregulering til bolig innen en bestemt tid. Byggmassen var som en ruin å regne idet takene var gjennområtne, vinduer manglet og huset befant seg uten vann og strøm så vel som et kloakksystem. Deler av mursteinsveggene måtte bygges opp på nytt så det var nesten som å begynne fra grunnen, sier Christopher Dyvik.

Felte badekaret ned i gulvet

Men, som arkitektene er samstemte om, «det er jo nettopp i begrensningene man finner nye, gode løsninger og lek med ideer».

FAVORITT: Den nylig anskaffede hengekøyen, er Christopher Dyvik særlig fornøyd med, også plasseringen foran det gigantiske vinduet som vender ut mot bakgården, som de snart skal ta fatt på. FOTO: ELISABETH AARHUS

Den nye planløsningen er ikke komplisert.

Det finnes ett rom nede og ett rom oppe, samt ett midt mellom.

Det vil si – badekaret som er nedfelt i soverommets gulv, møter dusjbadet i etasjen under og tilhørende varmtvannstank som ligger midt mellom i etasjeskillet.

Ved dette knutepunktet ligger loftstrappen som binder det hele sammen. Upstairs and downstairs.

SPISEKROK: Det hvitmalte bordet er fra studietiden. Spisestolene er Wegners Y-stol. Den blå trappen som de selv har satt sammen, har ulike fargeprøver på siden, i det de fremdeles ikke er helt sikre på fargen. FOTO: ELISABETH AARHUS

Dyvik og Pietri er opptatt av hvordan man kan finne ulike og unike løsninger på utfordringen som ligger i boligmangelen i tettbebodde hovedsteder.

Løsninger som ikke skal kreve at noe nødvendigvis må rives.

STØPT GULV: Å støpe gulv, overlot de til profesjonelle. Det skal tross alt være slett og i vater. Bildet er laget av kunstneren Raymond Pettibon. Og det gamle vitrineskapet, som er hentet fra hytta til mormor, erstatter overskap. FOTO: ELISABETH AARHUS

– Hele verden investerer i Londons eiendomsmarked, og utviklingen har vært ekstrem de siste årene. For å få en fot innenfor, må man være kreativ, sier Dyvik.

Dette kommer tydelig til uttrykk i hans egen bolig. Den fremstår som et lite eksperiment.

STOPPEKRAN I DUSJEN: Rørsystemet i dusjen er det som normalt ligger skjult inne i veggen. FOTO: ELISABETH AARHUS

I bakgrunnen ligger rammeverket, med to store rom som glir over i hverandres soner.

Hvert rom har en tydelig romlig kvalitet, men ikke nødvendigvis en definert funksjon.

Det er bøker på kjøkkenet, badekar i soverommet og hengekøye i stuen, og de som beboere, er åpne for forandring.

DETALJER: Flisene er fra et endeparti av gulvfliser i grå kalksten. Den grønne malingen er vannsikker industrimaling. FOTO: ELISABETH AARHUS

– Det er litt som å være på hytta, og jeg liker meg jo veldig godt på hytta …, sier Dyvik.

– Badekaret som ligger i gulvet i annen etasje, hengekøyen i stuen og ikke minst stillheten her, er kun avbrutt av øyeblikk hvor jeg med ny giv går løs på å gjøre ferdig smøremembranen i dusjen, eller endelig avgjøre fargen på trappen som vi har snekret selv, sier han.

Fortsetter å drømme

SPA-AVDELING: Paret har selv lagt tregulv, satt inn vinduer, malt og dyttet et badekar ned i gulvet, for å utnytte all tilgjengelig plass. Langs veggen står blant annet et lite fotografi av Isabel og hennes bror. Flyttes stillebenet kan en titte utover Victoria Park fra skumbadet. FOTO: ELISABETH AARHUS

Det at huset ennå ikke er ferdig innredet, ser Christopher Dyvik på som et uforløst potensial, heller enn noe som burde vært gjort i går.

– Vi fortsetter å drømme om kjøkkenløsninger, muligens et par tunge gardiner i fløyel foran inngangsdøren, et lite fremtidig lysthus og bakgården som en dag kan bli til en slags hage.

UTSIKT: Det lille vinduet over vasken peker ut mot Victoria Park. FOTO: ELISABETH AARHUS

Løsningene til Dyvik og Pietri er gjennomgående enkle, rimelige og ikke minst ujålete.

Dyvik har stor glede i å finne alternative løsninger, som å bruke generiske hagekraner som blandebatteri.

Gulvet er støpt i betong med undervarme, noe som er høyst uvanlig i landet hvor alle hus er gulvkalde, eller dekket med vegg til vegg-tepper.

DET RARE HUSET: Christopher Dyvik og Isabel Pietris ombygde stall omtales av dem selv som “det lille rare huset i enden av gaten”. FOTO: ELISABETH AARHUS

Kjøkkenet har de snekret selv, men det nakne skjelettet i finér vil antagelig etter hvert bli dekket av slette, malte dører.

Servanten på badet er en ordinær Armitage Shanks Belfast utslagsvask og veggene venter på fliser, eller annen kledning. De har ikke helt bestemt seg.

Til tross for hans tilsynelatende tilbakelente filosofi rundt det å bo, har Dyvik mange tanker om det han på jobb omtaler som «enjoyable existens minimum».

SELVSNEKRET: Paret har selv snekret rammen til sengen. De har også vært opptatt av å la endel av byggets rammeverk være eksponert, så som takbjelkene. Veggene er imidlertid pakket inn i gips. Hos arkitektene finnes ingen lister til hverken å avslutte, skjule, eller ramme inn. FOTO: ELISABETH AARHUS

– Et høyt budsjett er ikke alltid synonymt med et godt eller givende resultat. Vi ser ofte at ved å bygge billig, men med et åpent sinn, skaper vi mer interessante prosjekter og av og til, bedre arkitektur.

I et nylig ferdigstilt oppdrag har han fullført atelieret til en kunstner.

KJØKKEN: Oppvasken tas manuelt. FOTO: ELISABETH AARHUS

Sammen med kommunen fant han en tomt med mulighet for langtidsleie, og for å få det hele til å gå opp, måtte det bygges for 4000 kroner pr. kvadratmeter.

14 kvadrat til tre mill

I den andre enden av skalaen, fikk prosjektet The Small House både mye oppmerksomhet og eieren godt betalt.

PARKERING: Porten har fått nytt ubehandlet sedertre som Minien så vidt slipper inn gjennom, og en dør innfelt i de horisontale plankene, så de slipper å måtte åpne til hele portrommet. Egen parkeringsplass i London by, er få forunt. FOTO: ELISABETH AARHUS

Huset er ikke større enn 14 m² og ble prefabrikkert i Holland. Husets originale fasade ble restaurert, mens resten av bygget ble revet.

Prosjektet ble for mange et symbol på hvor vanskelig det er å tre inn i Londons boligmarked.

UBEHANDLET: Alt treverk som er brukt på fasaden er i ubehandlet sedertre. Den gamle stallen hadde lenge stått ubrukt da de tok over bygningsmassen, som nærmest var som en ruin å regne. FOTO: ELISABETH AARHUS

Hjemmet med skarve 14 kvadratmeter boligflate, endte med å bli omsatt for 265.000 pund – i overkant av tre millioner kroner.

I det prisantydningen dukket opp i avisene, ble husprosjektet raskt en del av en debatten rundt eiendomsprisene i London.

– For vår del så vi imidlertid en stor verdi i eksperimentet, for å se om det i det hele tatt er mulig å bo på så liten plass; for hvor lite kan et hus være? sier Christopher Dyvik.