Når folk oppdager at jeg blogger spør de ofte om hvordan jeg klarer å ha det så ryddig. De ser for seg at jeg daglig jakter hybelkaniner med militær presisjon. Det er langt fra sannheten. Jeg er nemlig en juksemaker. Jeg knipser bilder med ryggen til kaoset og lyger på nett.
Etter flere år som interiørblogger har jeg blitt en kløpper på å skjule rot. Og jeg finner stadig nye måter å dekke over kaoset på.
Her en ettermiddag ble jeg for eksempel lei av at klesskapet til Stella på seks år alltid er bombet. Hun skifter nemlig klær flere ganger hver dag. Titter solen frem løper hun for å finne en shorts, like etterpå kommer hun gjerne svinsende i en sommerkjole, før hun finner ut at det var litt kaldere enn hun trodde og har kledd seg i fleece.
Klærne kaster hun halvveis inn i skapet etter bruk. Alt ligger hulter til bulter, det finnes ikke system. Det er en sokk her, en bukse der og gjerne en lakksko på toppen. Jeg har forsøkt å skape en slags orden i klesskapet hennes flere ganger. Men tellekantene varer bare en times tid, om jeg har flaks.
Så nå har jeg gitt opp, jeg vet jo at slikt går seg til og at dette ikke akkurat er et stort problem. Men jeg orker ikke se på kaoset. Derfor har jeg dekket de gjennomsinnelige skapdørene med gavepapir. Jeg målte dørspeilene, klipte ut papir i tilsvarende mål og limte det rett på. Stella synes skapet ble kult, og rommet hennes ble bloggbart på fem minutter. Vinn – vinn – situasjon og to fornøyde damer!