FOTO: Erik Hanøy
Det var en helt vanlig torsdag og jeg var alene i huset. Jeg satt ved datamaskinen og forberedte meg på en fotballkamp jeg skulle kommentere.
Skjønt, helt vanlig var nok ikke denne torsdagen, for klokken 17 ventet vi en drøss med unge gjester. Minstemann skulle nemlig ha bursdagsbesøk.
En stor dag for småen, selv om selve fødselsdagen fremdeles var tre dager unna.
Mammaen hans hadde jobbet hardt med forberedelsene, hun hadde bakt en kake dandert som en fotballbane, med seigemenn som spillere.
Spisebordet var pyntet, pølser handlet inn, bruslageret bugnet, alt var på stell. Hun hadde til og med gjort i stand godteposer til alle gjestene, som sto ferdig linet opp ute på kjøkkenet.
Så der sto de altså, godteposene, på kjøkkenet, mens jeg prøvde å fokusere på spillerstallen til Sogndal.
Et lass av snop, bare fire skritt unna…
FOTO: Erik Hanøy
Slikt gjør man ikke!
Nå er det slik at jeg ser på meg selv som en ansvarlig voksen person, som ikke ville finne på å stjele snop fra små barn.
Derfor var det selvsagt fullstendig uaktuelt å liste seg inn på kjøkkenet for å knabbe en bit fra en av posene. Slikt gjør man bare ikke!
Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan det gikk til, men et lite kvarter senere hadde jeg spist en sjokoladebit, en rød fisk og en bamsemums.
Jeg har alltid fått høre at det du stjeler ikke smaker så godt. Tja, jeg vet nå ikke helt, de tre bitene var dødsgode. Derfor varte det ikke lenge før jeg hadde knabbet tre biter til… Før du nå slakter og fordømmer meg, så vil jeg at du skal vite at jeg stjal fra forskjellige poser.
Dermed ble det kun en bit mindre på hver, og det ville jo ikke bli lagt merke til. Den neste halvtimene ble det enda et par turer ut på kjøkkenet. Det ble som en besettelse, jeg måtte har mer!
Telefonen som forandret alt
Det var telefonen fra min kone som forandret alt. Hun skulle gi meg en liten beskjed, og avslutningsvis nevnte hun at jeg ikke måtte ta noe fra snopeposene.
Med et toneleie i gaten lettere fornærmet kunne jeg berolige henne med at jeg selvsagt ikke drev med slikt. Det syntes hun var veldig bra, for hun hadde nemlig gjort et poeng av at samtlige poser hadde identisk innhold…
Uppsann! Hva nå?? Det ville ikke bli vist noen nåde dersom jeg ble avslørt, og sjansene for det var ganske store. Unger er brutalt dyktige til slikt, for ikke å snakke om min kone.
Løsningen lå egentlig klart fremme i dagen. Jeg talte opp innholdet i en av de posene jeg ennå ikke hadde stjålet noe fra, sammenlignet så dette med innholdet i de resterende posene, noterte det hele ned, dro avgårde til snopebutikken og handlet inn de nødvendige enhetene. Så kjørte jeg hjem igjen og la på plass snopet i de riktige posene.
FOTO: Erik Hanøy
Har lært til neste gang
Nå må det innrømmes at dette tok sin tid, så det ble ikke gjort så mye mer jobb den dagen, men jeg hadde ihvertfall klart å dekke mine spor.
Så til det store spørsmålet, ble jeg avslørt? Selvsagt!! Min småautistiske kone la fort merke til at posene ikke sto i samme rekkefølge og formasjon som før. Så da var det bare å innrømme at jeg er en egoistisk umoden prinsippløs svekling som stjeler snop fra små barn. Jeg er på ingen måte stolt av det jeg gjorde, men jeg lærte ihvertfall en lekse.
Neste gang må jeg huske å ta bilde av posene før jeg flytter på dem. Da er sjansene for å slippe unna mye større.
