BESKYTTE ELLER OVERBESKYTTE? Det er det som er spørsmålet. FOTO: Erik Hanøy
Det er ingen spøk å ha barn boende i huset. Det er farer som lurer rundt hvert hjørne. Bordkanter, trapper, ovner, stikkontakter, skap som kan velte og så videre.
Jeg har vært i hus der foreldrene har tatt oppgaven svært alvorlig, med så mye polstring og sikring at man skulle tro det var beregnet på suicidale, psykiatriske pasienter.
Selv har jeg aldri tatt helt av på den fronten. Jeg har stort sett nøyd meg med å sette opp en grind foran trappen, og feste de mest lealause skapene til veggen.
Det vil nok helst gå bra, har vært min filosofi.
Det er uten tvil en utfordrende oppgave å bringe et barn fra vugge til utflytting, og det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er beste metode.
Det er mange veier som fører til Rom, og det skal pinadø være sikkert at det finnes mange typer foreldre.
På butikken er det et vanlig skue å se, og ikke minst høre, små barn som maser på foreldrene for å få snop. De fleste voksne sier nei, og står på den beslutningen, men det er jo alltid noen som til slutt gir etter for maset. Hva barna lærer av dette, har jeg ikke så lyst til å tenke på.
Jeg har opplevd å se en panisk mamma storme fotballbanen midt under en kamp, for å få på guttungen en tykk regnfrakk, som ble plassert utenpå drakten.
Det kom nemlig en liten regnskur…
Jeg hadde med meg to guttunger på tur i Kanadaskogen, og de begynte å klatre i et tre. En forbipasserende gutt hadde lyst til å bli med på leken, men ble nektet. Mammaen og pappaen var redde for at 7-åringen skulle falle ned. Treet var kanskje 2 meter høyt… Episoden får meg til å tenke på sangen til Vinskvetten, der gutten måtte legge seg i sengen med sykkelhjelm på hodet.
Det er heller ikke lett å kutte navlestrengen. Jeg har sett sønderknuste foreldre på Flesland, totalt oppløst i tårer, fordi 9-åringen med forventningsfullt blikk endelig skal få reise alene for å besøke bestemor. Jeg husker et tilfelle der en pappa bestilte spesialsand til sandkassen, det var visstnok tryggere for barnet. Han glemte dessverre å dekke den til om natten, slik at sandkassen etter kort tid var full av kattebæsj.
Det finnes altså nok av overbeskyttende foreldre, men det er også de som befinner seg i en annen kategori. Det er foreldre som ikke er til stede. Ja, de er der nok fysisk, bare ikke mentalt. Jeg sto engang på sidelinjen da en spiller lobbet ballen i mål fra langt hold. Pappaen hennes fikk ikke med seg drømmemålet, for han var oppslukt av sin egen mobiltelefon. Pappaen ble veldig flau da det skjedde, og han er det fremdeles. Det er han som skriver de ordene du nå leser. Samme pappa var engang så fraværende at han tok feil av sin kones neglelim og sønnens øyedråper. Det ble en dramatisk ettermiddag på øyeklinikken, men det gikk heldigvis bra.
Det er altså ikke lett å være mor og far, det er svært vanskelig å velge hvilken linje man skal legge seg på. Streng, mild, ettergivende, prinsippfast, bekymret, avslappet, involvert eller opptatt av å gi barna albuerom? Likevel så er det faktisk slik, at det som oftest blir folk av ungene til slutt, uansett hvilken metode man sverger til. Det viktigste er nok at vi viser barna kjærlighet og at vi bryr oss om dem. Da finner de selv frem på den kronglete stien fra barndom til voksenliv, til tross for alle oss udugelige foreldre.
Ja, og bare et lite tips sånn helt på tampen: Sørg for å holde øyedråper og lim godt adskilt!
