Da min kone og jeg sto foran presten, lovet vi å elske hverandre i gode og onde dager. Det er et stort løfte, som egentlig favner alt hva livet har å by på.
Jeg har imidlertid så smått begynt å lure på om ikke den kirkelige liturgi bør vurdere å bruke en noe mer spesifik tekst. Jeg tror ikke at det hadde skadet å slenge på en setning eller to om å tilgi hverandres tabber, latskap, standhaftighet og så videre.
Det er særlig et punkt som burde fått plass: «Lover dere å vise respekt og omsorg for hverandre, også når dere skal montere møbler som leveres flatpakket?»
Før-bildet lover alt annet enn godt… FOTO: Erik Hanøy
Vi kjøpte nylig et nytt kjøkkenbord, som altså kom flatpakket. Man skulle jo tro at det ikke ville være så vanskelig å montere, men det har seg slik at vi gikk for et bord med en genial hylleløsning på undersiden. Det skulle vise seg å by på visse problemer, ehh… unnskyld, utfordringer!
Kjøkkenbordet kom nemlig med det som i beste fall kan beskrives som en minimalistisk monteringslapp. Jeg skriver lapp, for det var det det var, en liten papirbit med knøttliten skrift som knapt nok var lesbar. Ikke misforstå, jeg er tilhenger av å være miljøbevisst, men pittelittegrann mer papir kunne man spandert.
Etter grundige analyser kom vi til at det beste var å bruke vår egen logiske sans, og det fungerte greit, en stund. Alle kjenner vel til myten om at det alltid mangler en skrue i pakken? Vel, det var ikke tilfelle for oss, da vi var ferdige hadde vi 6 skruer til overs, og bordet var like vinglete og ustødig som styret i Sportsklubben Brann.
Nå skal jeg ikke utlevere for mye av våre ekteskapelige samtaler, men det var omtrent på dette tidspunkt at vi begynte å kritisere hverandre. Til slutt ble vi enige om å demontere elendigheten, og begynne på nytt. Da vi kom til et kritisk punkt i monteringen, var min kone meget bestemt på at hun hadde funnet løsningen. Jeg var overhodet ikke enig og dermed ble ikke stemningen akkurat bedre. Fruen sto imidlertid på sitt, og jeg ga etter. Med en teatralsk tone i stemmen ba jeg henne montere bordet på egenhånd, mens jeg demonstrativt satte meg i sofaen.
Jeg funderte på hva min reaksjon burde være, når hun etterhvert ville innse at hun tok feil. Det var fristende å kjøre en hoverende stil, der jeg spydig forbløffet ville utbryte noe om at «jammen, du sa jo at du hadde full kontroll», men jeg innså fort at det neppe ville være særlig lurt. Det er ikke SÅ kjekt å tilbringe natten på sofaen. Istedet forberedte jeg en tale der jeg ville forbanne ubrukelige bruksanvisninger, og støttende erklære at flatpakkede møbler aldri mer skulle inn i dette huset!
Nå viste det seg at jeg ikke fikk bruk for noen av delene, for de neste ordene som kom fra kjøkkenet var: «Sånn, nå er bordet ferdig. Gidder du å ta verktøyskrinet opp på loftet?»
Min kones løsning hadde altså vært den rette og jeg hadde lidd et stort, bittert og ydmykende nederlag. Menmen, bordet ble fint, og jeg fikk sove i min egen seng, så det var nok best at det gikk som det gikk…
Etter-bildet er langt fra noe tegn på godt samarbeid… FOTO: Erik Hanøy
