For norske Roger Larsson betyr blokken endelig et liv med 100 prosent frihet.
- Jeg har aldri før helt kunnet være meg selv, men nå er jeg en del av et fellesskap. Her vet alle hvordan det var å være homofil på 1960-tallet. For meg er det viktig å ha mennesker rundt meg, som jeg er trygg på. Jeg vil ikke ende mine siste dager alene, sier Roger Larsson (62).
Har aldersgrense
Fellesskapet nordmannen snakker om, er Regnbågens kooperative hyresrättforening på Östermalm i Stockholm. Tre etasjer i en høy boligblokk eid av kommunen, er satt av til foreningen. De 27 leilighetene leies av homofile, og aldersgrensen er 55 år. Like før jul i fjor flyttet de første inn.
«Hvorfor trenger eldre homofile et eget sted å bo?» Det spørsmålet har foreningens leder, svenske Christer Fällman (55), fått titt og ofte. Det var han som fikk kommunen med på å lage en undersøkelse for å sjekke behovet for egne boliger for homofile. Det finnes noen i USA, men ingen som Fällman kjenner til utover det.
- Eldreomsorgen er veldig hetero-normativ. Det er ikke et ønske at homofile på eldre dager skal tvinges inn i skapet igjen. Det er fremdeles fordommer i samfunnet, både blant beboere og personalet i omsorgssektoren. Det er stress nok å bli eldre, trenge hjelp og flytte til en ny bolig om en ikke også skal måtte forklare seg om sin legning, sier Fällman.
Han mener det er en trygghet i å være sammen med andre som har samme kultur og snakker samme språk.
Leste om homofili på biblioteket
For Roger Larsson var felles referanserammer en viktig del.
– Jeg er en del av en generasjon som har levd i skapet nesten hele mitt liv. På 1960-tallet var det ingen som snakket om homofili. Jeg visste selv knapt hva det var, før jeg leste på biblioteket at det var normalt. Jeg ble nemlig tidlig klar over min legning. Som 14-åring ble jeg forelsket i en gutt. Vi skrev uskyldige kjærlighetsbrev til hverandre, men dette ble oppdaget.
Det falt ikke i god jord i drabantbyhjemmet på Østlandet. Han ble sendt til psykolog for å bli helbredet.
- Psykologen var vennlig. Han sa at biseksualitet ligger latent i de fleste mennesker. Det kan gå den ene, eller andre veien. Det var ikke det svaret foreldrene mine forventet. Det tok mange år før de godtok svaret, sier Larsson.
Noen skjuler fremdeles sin legning
Svenske Lars Mononen (64) har også søkt seg til Regnbågen av samme grunner som Christer Fällman og Roger Larsson. Nestlederen i foreningen og den tidligere økonomen sier at det er ulikt hvordan Regnbågens muligheter brukes. Noen beboere skjuler fremdeles sin legning for verden utenfor.
- Vi tvinger ingen til å snakke om seg selv. Vi er jo ikke et bofellesskap, men et borettslag med fellesområder som terrasse og kjøkken. Dermed er det mulig å oppsøke andre når en vil. Jeg er med i en strikkegruppe som møtes hver mandag, og jeg løser også kryssord med flere på lørdager.
Mononen trives veldig godt i sin toromsleilighet.
- Særlig liker jeg meg på kjøkkenet, hvor jeg lager mat og brød.
Christer Fällman har valgt en ettroms. På 44 m² har han møblert nøysomt, med bilder og interiør som betyr noe.
- Materielle ting har for meg tidligere betydd trygghet. Tror jeg må ha hatt det med meg fra foreldregenerasjonen. Det skulle være ting overalt, alltid mye mat i kjøleskapet og bilder skulle fylle veggene med én gang. De senere årene har jeg kvittet meg med mer og mer. Det er bare ting. Det viktigste er at jeg er frisk, bor godt og sover bra. Derfor har jeg bare kjøpt en veldig super seng. Alt går an å erstatte, men vi kan ikke erstattes.
Også for nordmenn
Roger Larsson har en treroms, som han deler med Yorkshire terrieren Chili. For 8000 kroner i måneden i en av hovedstadens mest fornemme bydeler, får han mye for pengene. Innflyttingen var i november, og nå starter prosjekt innredning.
- Så langt har jeg kjøpt meg en antikk lysekrone, mens møbler er på vei. Jeg trives best på kontoret mitt foran datamaskinen, hvor jeg chatter og noen ganger shopper. Mat lager jeg selv hver dag. Jeg startet karrieren min på kjøkkenet, før jeg ble servitør, hovmester og restaurantsjef.
Roger Larsson tror at Regnbågen i sin nåværende form også kan være noe for norske homofile.
- Spesielt for min aldersgruppe. Vi som aldri har kommet ut skikkelig. Det sitter så fast i ryggmargen at det er en skam å være homofil. Du er ikke på lik linje med alle andre mennesker. Du blir sett på som mindreverdig. Den følelsen har mange i min alder. Men jeg synes det bør være som i Sverige, et ønske fra folk selv.
Regnbågen har fått veldig mye oppmerksomhet. Presse fra inn- og utland har vært på besøk. Skoler og universitet har hørt av seg. I London skal det nå komme lignende boliger. Hva håper så initiativtageren selv skal komme ut av Regnbågen?
- Min tanke var fra starten at Regnbågen skulle vært en eldrebolig der alle var velkomne, uansett legning. Jeg har senere forstått hvorfor det var viktig for flertallet at akkurat nå måtte Regnbågen bare være for vår gruppe. Men på sikt må vi tenke på hvilke steg vi skal ta. Jeg synes at målet må være at alt arbeidet den homofile bevegelsen har gjort, må smelte inn i det øvrige samfunnet. Vi må rett og slett bli en del av normen, mener Christer Fällman.
Men han tror vi vil leve lenge med fordommer.
- Vi mennesker er så små. Ikke før vi forstår hvor små vi egentlig er, vil fordommene forsvinne.
