FOTO: Rune Børsheim

Det er vel trygt å påstå at Snipp og Snapp er verdens mest berømte ekorn. Disse herlige Disney-figurene har en plass i min barndom gjennom Donald Duck & Co, som kom i butikken hver tirsdag. Jeg husker at Snipp var den fornuftige, som var opptatt av å samle mest mulig nøtter, slik at de hadde nok mat til å klare seg gjennom vinteren. Snapp var noe mer bedagelig anlagt, og var ikke fremmed for tanken om å utsette arbeidet.

Jeg må være så ærlig å innrømme at jeg ligner mest på Snapp, det er ofte fristende å utsette ting. Det fikk jeg grundig svi for da vi for noen år siden fikk en lang og svært kald vinter. Vedlageret mitt var noe slunkent og trengte påfyll, men vi var jo kun kommet til oktober, så det hastet jo ikke så voldsomt. Kulden kom svært tidlig det året og det gikk ikke mange dagene før jeg var i ferd med å gå tom for ved. Vel, da var det jo bare å ta turen til nærmeste utsalgssted, handle inn stort, og så var det problemet løst.

Note: There is a poll embedded within this post, please visit the site to participate in this post's poll.

Men nei, nok en gang fikk jeg en påminnelse om at jeg ikke er alene i verden, forhandleren hadde ikke mer ved å selge. “Her har folk vært helt ville», kunne han fortelle. Jeg oppfattet det som noe merkelig, siden den store hallen hans nærmest bugnet av gigantiske vedsekker, men de partiene var allerede solgt til butikker og bensinstasjoner.

Han fortalte meg at jeg nok dessverre måtte gå der og handle.

På butikkene var det også rensket unna, de hadde til og med kunder som hadde satt seg å venteliste. Nødløsningen ble å kjøre rundt omkring i hele Bergen og omegn på jakt etter bensinstasjoner som hadde noen sekker til overs. Den kvelden kjørte jeg nesten 200 kilometer på kryss og tvers, til slutt var jeg havnet helt ute på Os. Der ble det napp, jeg fant et dugelig antall sekker, men til ekstrem blodpris! Litt rask hoderegning fortalte meg at prisen var cirka 10 kr pr vedkubbe…

Det var med stor smerte jeg belastet kortet mitt, over 4000 – fire tusen – kroner kom regningen på, men nå hadde jeg i hvert fall noe å fyre i ovnen med. Å komme hjem tomhendt var utenkelig, fruen hadde nemlig purret meg om vedlageret vært siden tidlig på høsten, så det ville medført en ydmykende kanossagang.

Hva lærte jeg så av dette? Jo, at det er lurere å tenke som Snipp, det kommer nemlig en dag i morgen også. De siste årene har jeg derfor hver september besøkt en bonde som fyller bilen min med de varmegivende kubbene. Prisen han tar er også gunstig, ca en fjerdedel(!) av de de skal ha på bensinstasjonen. Nå kan vinteren bare komme, jeg har ting på stell. Spørsmålet er bare om det også gjelder for deg? Tenker du som Snipp – eller som Snapp?

Note: There is a poll embedded within this post, please visit the site to participate in this post's poll.

RETTFERDIG? Nede til høyre er Hanøys nye minikommode. FOTO: Erik Hanøy

Når to mennesker bestemmer seg for å flytte sammen, kan det være krevende for begge parter. Riktignok så er det slik at forelskelsens rus og kjærlighetens rosa skyer gjør det lettere å komme til enighet om praktiske løsninger, men det er ikke alltid at resultatet av forhandlingene er så veldig rettferdig. Jeg husker godt da jeg flyttet sammen med min kone i vårt nåværende hus. Vi kom fra hver vår 3-roms leilighet og var derfor meget fornøyd med at vi endelig hadde god plass å boltre oss på. Spesielt begeistret var madammen for det store garderobeskapet nede på soverommet.

Da jeg skulle legge på plass klærne mine så møtte jeg imidlertid på problemer. 3/4 av skapet var allerede stappfullt av fruens kreasjoner, det eneste som var igjen til meg var en liten fjerdedel! En forholdsvis kort diskusjon senere var det klinkende klart at hun ikke hadde en eneste kvadratcentimeter å avse, og at den beste løsningen var at vi gikk til anskaffelse av en stor kommode. Heldigvis var soverommet stort nok til dette, og noen dager senere var kommoden på plass.

• Mer fra Hanøy: 13 tenåringsjenter kastet meg ut av mitt eget hus

Løste den mine problemer? Nei, selvsagt ikke, de tre øverste skuffene ble umiddelbart fylt med BH-er, dametruser og ørten bikinier. (For ordens skyld: Jeg bruker ikke slike antrekk, selv ikke i amorøse øyeblikk…) Den nederste skuffen ble i tillegg stappet full av sengetøy, så jeg var altså like langt. Det er klart at et ekte mannfolk burde ha ryggrad nok til å hevde sin rett mot denne urimeligheten, og jeg gjorde da også et ærlig forsøk. Da ble jeg bombardert med argumenter om at hun har mange flere antrekk enn meg, dessuten fikk jeg høre at dersom jeg hadde giddet å kjøpe noen nye klær en gang i blant, så hadde det kanskje vært rimelig å gi meg mer plass.

Nå hadde det vært perfekt å slå tilbake med at årsaken til at jeg så sjelden fornyer garderoben er at jeg ikke har noe sted å gjøre av klærne, men vi vet begge at det ikke er sannheten. Jeg innså nederlaget og brukte de neste årene på å finpusse min japanske garderobe-teknikk, mest mulig klær inn på minst mulig plass.

Etter snart et tiår under dette diktatoriske regimet våknet endelig motstandsmannen i meg. Bakgrunnen var at jeg fikk kritikk for å bruke vaskerommet som garderobe for treningsklærne. Jeg måtte jo kunne bruke min del av garderobeskapet til dette? Nye forhandlinger fant sted og løsningen ble at hun handlet inn en smal kommode, kun for meg. To uker senere var to av fire skuffer fulle av fruens fotoalbum, diverse pedagogisk litteratur, dokumenter og den første boken i 50 Shades of Grey…

En ringerunde til kameratflokken avslørte at jeg ikke er alene i min miserable tilværelse. Den kvinnelige dominansen på garderobefronten er tydeligvis noe i nærheten av total, uten at det av den grunn eksisterer noen stor mannlig kampvilje. De har ganske enkelt avfunnet seg med situasjonen. Dessuten har kameratene mine, i motsetning til meg, vett nok til å velge sine slag.

Under årets valgkamp saumfarte jeg partiprogrammene for å finne noen som var villig til å kjempe for menns rettigheter til større garderobeplass. Temaet var ikke blant det mest fremtredende, for å si det forsiktig. Jeg har imidlertid et håp om at vår nye byrådsleder Harald Schjelderup kan være mannen som kan få hjulene til å snurre. Han er jo selv samboer, og det er ikke utenkelig at han kjenner seg igjen i min situasjon. Lykkes han med dette er jeg trygg på at han kan belage seg på flere tiår som byrådsleder i Bergen. Det kan nemlig godt tenkes at det er grunnlag for et realt grasrotoppgjør. Vi trenger bare en sterk leder som kan vise vei.

Mer fra Erik Hanøy:

• En fremmed mann ringte på og begynte å kritisere huset mitt
• Er du en visningskrasjer?
• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

Vi tror du også vil like disse sakene:

• KALFARET: Nå selges praktvillaen til en av Bergens rikeste for 23,5 millioner
• LAKSEVÅG: Huset keiser Wilhelm besøkte elleve ganger selges. Les den utrolig historien om paraplymester Eriksens eiendom
• NYGÅRDSHØYDEN: Gjør som 150.000 andre og les den elleville historien om Pippi-huset i Villaveien 1
• HJELLESTAD: Denne eiendommen er forsøkt solgt i nesten et år
• KYRKJETANGEN: Huset var rosa og ble ikke solgt. Nå har eieren malt det og prøver igjen
• OS: De tar morgenbad fra hytten – og rett ned i sjøen
• TYSVÆR: Steinars hagestue får internasjonal oppmerksomhet
• FYLLINGSDALEN: Her ligger den eksotiske hagen til Tony – midt mellom høyblokkene

FOTO: Erik Hanøy

Det så lenge ut til en bli en perfekt fredagskveld, jeg hadde fått beskjed om å levere minstemann på overnatting, og resten av ungene var forduftet.

Jeg lekte litt med tanken på å lage en bedre middag og ta en avslappende kveld sammen med fruen. Den planen ble imidlertid kassert ganske fort, for plutselig kom den eldste jentungen (17) inn døren med en venninne, bærende på en drøss med handleposer. De var i gang med å forberede bursdagsfest, og den skulle selvsagt holdes hjemme hos oss. De hadde invitert hele elleve venninner. Jeg spurte min kone om ikke det hadde vært en tanke å informere meg om dette, men da fikk jeg opplyst at det hadde hun fortalt meg for flere uker siden, mer nøyaktig midt under de spennende sluttminuttene av en Brannkamp.

• 100.000 har lest denne Hanøy-spalten: Slik vasker du badet på jentemåten

Velvel, ingen grunn til å starte en diskusjon om effektiv informasjonsflyt, vi kunne jo finne på noe annet å gjøre, for eksempel gå ut og spise? Nei, det gikk ikke, for fruen skulle nemlig på vinkveld med damene i nabolaget. (Her tar jeg selvkritikk, akkurat den informasjonen hadde jeg glemt).

Javel? Og hvor skal jeg gjøre av meg, mener du? Til svar fikk jeg en sukkersøt beskrivelse av hvor tallrik kameratflokken min er, så jeg klarte sikkert å finne noen å være med.

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort, noen raske telefoner senere kunne jeg gjøre opp status, alle var opptatt med egne planer. Vel, ikke alle, hos Leifen var jeg hjertelig velkommen! Gode greier! Ti minutter senere ringte han tilbake og kunne fortelle at han måtte avlyse, det var krise på jobben.

Jeg ringte på døren hos nærmeste nabo, Ronald. Siden fruen hans også var på vinkveld i nabolaget var kanskje han ledig? Ronald er imidlertid en erfaren ringrev, så han hadde avtalt et opplegg med kompisene straks han hadde forstått at kysten var klar. Blikket mitt gikk så opp til naboen på haugen, Helge. Han sto og jobbet ute i hagen, så jeg ropte opp  skråningen et forslag om at vi to kanskje skulle ta oss noen pils i kveld. Negativt svar, han skulle vaske rekkverkene sine. Jeg lot være å spørre hvilke folk som bruker fredagskveldene til slikt. Jeg var venneløs nok som det var.

• 100.000 har lest denne Hanøy-spalten: Hvorfor sover mamma så lenge når det er lørdag?

Det var bare å innse at dette ville bli en ensom kveld, og da jeg satt på kjøkkenet fordypet i min egen selvmedlidenhet, kom det fra bursdagsbarnet: «Har du tenkt å gå snart, gjestene kommer om 15 minutter.» Det var ingen vei utenom, det var bare å kapitulere, og i det jeg rygget bilen ut av oppkjørselen så jeg elleve stivpyntede tenåringsjenter ankomme.

Nå var det ikke helt svart, for jeg hadde faktisk et par ærender borte på Oasen, printeren trengte blant annet nye blekkpatroner. Etter at det var ordnet satt jeg i bilen på parkeringsplassen og glodde tomt fremfor meg, forvist fra mitt eget hus. Det var da jeg innså hvor viktig hjemmet mitt er for meg, min egen hule der jeg har massevis av muligheter til å underholde meg selv. Jeg kan trene, spille gitar, se en god film, leke meg med flysimulatoren eller ganske enkelt bare daffe. Alt dette blir veldig vanskelig når man sitter i en bil, jeg tror for eksempel at kundene på Oasen ville reagert dersom de så en ensom kar sitte i bilen og spille gitar.

Etter en liten time hadde klokken passert 20, og jeg hadde fått klar melding om at jeg tidligst kunne komme hjem klokken 23. Jeg vurderte å ta en tur på kino, men en rask sjekk på mobilen fortalte meg at alle de aktuelle filmene var utsolgt. Hva nå? Skal jeg gå alene på by’n for å se om jeg treffer noen kjente? Det kunne jo faktisk vært spennende, problemet er bare at i Bergen så er det jo ingen som går ut før klokken har passert midnatt, og da ville jo jeg igjen være velkommen i mitt eget hus. For å få en smule variasjon kjørte jeg fra Oasen til Spelhaugen og kjøpte en is på butikken. Den spiste jeg sakte, veldig sakte, for da hadde jeg tross alt noe å gjøre på. Tolv minutter fikk jeg den til å vare og klokken hadde etter hvert blitt 21. Det var altså fremdeles to timer igjen å holde ut.

Jeg har fått høre at noe av det verste ved å bli gammel er at man kan bli ensom, men de gamle slipper nå i hvert fall å sitte i en bil på en parkeringsplass. Men hva er det de eldre fordriver tiden med? Jo, jeg har sett at mange av dem går seg en tur, så kanskje jeg skulle gjøre det? Det ville vært et godt forslag, bortsett fra at det hadde begynt å regne ganske kraftig. For å få tiden til å gå prøvde jeg å huske om jeg noen sinne har hatt en kjedeligere fredagskveld, og det var jo en slags trøst å huske tilbake til de mange lange 15 månedene da jeg avtjente verneplikten min. De sier at mennesket hjerne har en forbløffende evne til å finne lyspunkter i en elendig tilværelse, og plutselig var jeg litt lettere til sinns. Jeg var tross alt ikke på en fregatt langt til havs utenfor Nord-Norge!

Da klokken passerte 22 kom vendepunktet. Nabo Helge var endelig ferdig med å vaske rekkverkene og nå passet det fint for ham å få besøk. Jeg tok med meg noen pils og mens jeg satt i stuen hans og så ned på huset mitt, som fremdeles var stappfullt av feststemte tenåringsjenter, forsto jeg hvor heldig jeg var. Jeg har et trygt og godt hjem som jeg stortrives med å bo i. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Mer fra Erik Hanøy:

• En fremmed mann ringte på og begynte å kritisere huset mitt
• Er du en visningskrasjer?
• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

Vi tror du også vil like disse sakene:

• KALFARET: Nå selges praktvillaen til en av Bergens rikeste for 23,5 millioner
• LAKSEVÅG: Huset keiser Wilhelm besøkte elleve ganger selges. Les den utrolig historien om paraplymester Eriksens eiendom
• NYGÅRDSHØYDEN: Gjør som 150.000 andre og les den elleville historien om Pippi-huset i Villaveien 1
• HJELLESTAD: Denne eiendommen er forsøkt solgt i nesten et år
• KYRKJETANGEN: Huset var rosa og ble ikke solgt. Nå har eieren malt det og prøver igjen
• OS: De tar morgenbad fra hytten – og rett ned i sjøen
• TYSVÆR: Steinars hagestue får internasjonal oppmerksomhet
• FYLLINGSDALEN: Her ligger den eksotiske hagen til Tony – midt mellom høyblokkene

FOTO: Erik Hanøy

Dørklokkens velkjente during fylte huset med lydbølger, en hendelse som på ingen måte er uvanlig. Siden jeg er så heldig å bo i et nabolag med mange barn så er det rett som det er noen som skal besøke 6-åringen min. Denne gangen var det imidlertid ikke en lekelysten pjokk som sto utenfor da jeg åpnet, men en fremmed mann på ca 30 år, som var bevæpnet med et avansert videokamera. Jeg må jo innrømme at jeg ble litt paff, men fikk samlet meg såpass at jeg spurte hva jeg kunne hjelpe ham med.

• Les også: Derfor bruker kvinner så lang tid i dusjen

Det viste seg at vi faktisk hadde en avtale, noen uker tidligere hadde jeg nemlig mottatt en mail fra Statens Vegvesen med varsel om husundersøkelse. Jeg hadde bekreftet tidspunktet og deretter glemt hele greien. Det har seg nemlig slik at veien på nedenfor huset mitt skal utvides, noe som vil medføre bruk av diverse sprengstoff. For å unngå at det kommer bøttevis med erstatningskrav i etterkant av arbeidet, så sørger Statens Vegvesen klokelig nok for å sjekke tilstanden i husene før de begynner å sprenge.

Jeg inviterte ham inn og den hyggelige mannen begynte umiddelbart å saumfare underetasjen. Med monoton lavmælt stemme leste han inn i mikrofonen mens videokameraet rullet og gikk. «Baderomsgulvet har sprekkdannelser i membranen, ujevnt høydenivå på fliser under trappen, tredje trinn i trapp til stue har begynt å sige.»

• 100.000 har lest denne Hanøy-spalten: Slik vasker du badet på jentemåten

Instinktivt reagerte jeg på det han sa:«Hæ, sprekkdannelser i membranen? Hvor er de da? Ujevne fliser, hva er det du snakker om?»

Det er tydeligvis noe som skjer med oss mennesker når andre påpeker det som vi innerst inne er klar over. Dette burde jo ikke komme som noen bombe på meg, jeg har jo selv beskrevet nøyaktig de samme detaljene for venner som har vært på besøk. Å få høre det fra denne fremmede fagmannen ble likevel en følelsesladet opplevelse. Han sto jo faktisk inne i mitt eget hus og kritiserte hjemmet mitt! Nå vet jeg at jeg høres urimelig ut, han gjorde bare jobben sin, men det er ikke til å komme fra at jeg satt litt månebedotten igjen etter at han hadde gått. Huset mitt, som jeg er så glad i og så stolt av, det inneholder altså både sprekkdannelser, ujevne fliser og trappetrinn som har begynt å sige.

• 100.000 har lest denne Hanøy-spalten: Hvorfor sover mamma så lenge når det er lørdag?

Så hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg komme meg ovenpå igjen? Tja, det blir vel å gjøre det samme som jeg alltid gjør når det dukker opp noe som må repareres i huset. Venter jeg lenge nok, så glemmer jeg at problemet eksisterer. Det er nok ikke en optimal løsning, men så definitivt den mest behagelige

Mer fra Erik Hanøy:

• Er du en visningskrasjer?
• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

Vi tror du også vil like disse sakene:

• KALFARET: Nå selges praktvillaen til en av Bergens rikeste for 23,5 millioner
• LAKSEVÅG: Huset keiser Wilhelm besøkte elleve ganger selges. Les den utrolig historien om paraplymester Eriksens eiendom
• NYGÅRDSHØYDEN: Gjør som 150.000 andre og les den elleville historien om Pippi-huset i Villaveien 1
• HJELLESTAD: Denne eiendommen er forsøkt solgt i nesten et år
• KYRKJETANGEN: Huset var rosa og ble ikke solgt. Nå har eieren malt det og prøver igjen
• OS: De tar morgenbad fra hytten – og rett ned i sjøen
• TYSVÆR: Steinars hagestue får internasjonal oppmerksomhet
• FYLLINGSDALEN: Her ligger den eksotiske hagen til Tony – midt mellom høyblokkene

FOTO: Erik Hanøy

Hvorfor bruker kvinner lenger tid på å dusje enn menn? Det er et spørsmål jeg har spurt meg selv om en uendelighet av ganger. Hva er det egentlig som foregår der inne på badet når damene skal gjøre seg klare?

• Hvor langt tid bruker du i dusjen? Stem i bunnen av saken.

Forrige helg var det konfirmasjon i familien og takket være en del somling så kom vi i tidsnød. Jeg prøvde meg derfor med et innspill om at vi måtte prøve å være effektive, noe alle var enige om. Jeg løp først inn på badet og dusjet på under 5 minutter. På den tiden rakk jeg å vaske håret, en rask barbering, påføring av deodorant og legge noe voks i håret. Deretter ga jeg, i et kanskje litt for hardt tonelag, beskjed om at jentene burde kunne klare det på like kort tid.

Protestene kom umiddelbart og unisont, det var ikke praktisk mulig for dem å få jobben gjort så fort. Lettere irritert spurte jeg om de hadde en saklig begrunnelse for dette, og det fikk jeg. Etter det påfølgende foredraget må jeg innrømme at jeg har fått et nytt syn på saken, det er faktisk urimelig av meg å kreve samme tidsbruk i dusjen for kvinner og menn.

For å redegjøre for hvorfor jeg har endret mening vil jeg nå beskrive den prosedyren som kvinnene i familien Hanøy må gjennomføre.

• Les også: Hvem dusjer minst av bergenseren, nordlendingen og østlendingen?

Først må man fjerne sminken fra ansiktet, deretter skal huden renses. Så er det viktig å tilbringe minimum 5 minutter under rennende vann, slik at man opparbeider seg den riktige dusjfølelsen. Når dette er gjort må håret vætes, shampo må grundig gnikkes inn og deretter skylles bort. Etterpå er det på tide å finne frem balsamflasken. For at dette skal gi den ønskede effekt må den få virke i minimum 2 minutter, gjerne litt lenger. Nå skal det nevnes at de mest effektive kvinnene visstnok bruker ventetiden til å skrubbe kroppen med noe som heter Body Scrub, akkurat hva det er for noe aner jeg ikke, men kvinnene har visstnok hvert sitt eksemplar et sted inne på badet. Det er også ønskelig å ta en ekstra runde med dusjsåpe. Etter hvert har balsamen fått virke og den må da skylles møysommelig ut av håret, ikke et eneste balsam-atom kan være igjen i hårbunnen.

• 100.000 har lest denne Hanøy-spalten: Slik vasker du badet på jentemåten

Så har jeg blitt fortalt at vår tids kropps-trender krever en runde med barberhøvelen. Velvel, jeg skal ikke protestere på akkurat det. Etter at alle disse prosedyrene er gjennomført så er det viktig å stå 5 minutter ekstra i dusjen, visstnok for å være sikker på at man ikke begynner å fryse når man skrur av vannet! Etter en grundig runde med 2 håndklær, ett for kroppen og ett for håret, så starter jobben med å tilføre pleiende olje og bodylotion. Dette må jo selvsagt også få tid til å tørke, så da går det enda noen minutter.

Det begynner å nærme seg slutten, men før badet igjen blir ledig må man finne frem ansiktskrem, øyekrem, deodorant og generell makeup. Til slutt må krølltangen varmes opp, den kan til nød brukes ute i gangen, men det er kun i nødsfall. I gangen er det nemlig ikke helt riktig lys.

• 100.000 har lest denne Hanøy-spalten: Hvorfor sover mamma så lenge når det er lørdag?

I min mannlige uvitenhet hadde jeg ikke drømt om at en dusj ville kreve så mye arbeid, jeg vil derfor benytte anledningen her og nå til å komme med en uforbeholden unnskyldning til de kvinnene som jeg så urimelig har kritisert for unødig tidsbruk i dusjen. Jeg legger meg flat og trekker alt tilbake. Kjør på jenter, bruk den tiden dere trenger, for resultatet er verdt å vente på.

Note: There is a poll embedded within this post, please visit the site to participate in this post's poll.

Mer fra Erik Hanøy:

• Er du en visningskrasjer?
• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

Vi tror du også vil like disse sakene:

• KALFARET: Nå selges praktvillaen til en av Bergens rikeste for 23,5 millioner
• LAKSEVÅG: Huset keiser Wilhelm besøkte elleve ganger selges. Les den utrolig historien om paraplymester Eriksens eiendom
• NYGÅRDSHØYDEN: Gjør som 150.000 andre og les den elleville historien om Pippi-huset i Villaveien 1
• HJELLESTAD: Denne eiendommen er forsøkt solgt i nesten et år
• KYRKJETANGEN: Huset var rosa og ble ikke solgt. Nå har eieren malt det og prøver igjen
• OS: De tar morgenbad fra hytten – og rett ned i sjøen
• TYSVÆR: Steinars hagestue får internasjonal oppmerksomhet
• FYLLINGSDALEN: Her ligger den eksotiske hagen til Tony – midt mellom høyblokkene

FOLKSOMT: Noen visninger er mer folksomme enn andre. Og det er ikke alltid det er fordi de som er der akter å legge inn bud. ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix

Tidligere i sommer ble et hus i nabolaget mitt lagt ut for salg, og det er jo alltid en hendelse som får praten til å gå mellom naboene.

En drøy uke senere var jeg på vei hjem etter en treningsøkt. Da jeg ble møtt av et overraskende syn. Halve nabolaget var på vei oppover gaten, man skulle nesten tro velforeningen arrangerte et forsinket 17. mai-tog! Enda mer overrasket ble jeg da jeg så at min kone tok del i denne folkevandringen.

• Les også: Hanøys hus har fått en ny hersker, og denne gangen er det ikke hans kone

Jeg lurte jo hva som sto på, og fikk til svar at de alle skulle på visning. Nå er det ingen god følelse å få vite at din kone er lysten på å flytte, men jeg følte meg såpass sikker på ekteskapet vårt at jeg minnet henne på at hun ikke er på husjakt. Hun lurte på hva det hadde med saken å gjøre…

Det samme var tilfelle for resten av gjengen. Alle skulle bare ned og se, ingen hadde planer om å legge inn bud. Nå var ikke jeg til stede på den aktuelle visningen, men har blitt fortalt at den var meget godt besøkt. Ulempen for selger var imidlertid at samtlige som var innom bodde i vårt nabolag. Dermed kom det heller ingen bud.

Jeg må innrømme at jeg ble litt fascinert av dette fenomenet, så jeg tok kontakt med tre av Bergens mest anerkjente eiendomsmeglere. Joda, alle tre kunne fortelle at dette er veldig vanlig, men meglerne har egentlig ikke noen motforestillinger. For dem så er det viktig å få et godt besøk på visningen, siden det kan gi inntrykk av stor interesse for boligen. Selgerne derimot, de er ikke like fornøyde. Det skaper visstnok en smule irritasjon at naboene stikker innom.

Jeg lurte på om meglerne hadde noe navn for dette, slik som for eksempel flyspottere, men det hadde de ikke. Det var da det slo meg at jeg kunne komme med et bidrag til det norske språk. Det må jo være mulig å finne et navn på disse visningsgjestene uten flytteplaner. I 2005 kom den amerikanske filmen «Wedding Crashers», der Owen Wilson og Vince Vaughn spiller to glade lakser som dukker opp i bryllup der de ikke er invitert.

Jeg lanserer derfor uttrykket visningskrasjer, det vi si en person som dukker opp kun for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet. Om uttrykket får en popularitet som sikrer det en plass i norske ordbøker, det gjenstår å se, men jeg har i hvert fall gjort et ærlig forsøk.

Mer fra Erik Hanøy:

• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

LEIRBÅLET: Duppedingsene våre er blitt det nye leirbålet. FOTO: Erik Hanøy

I steinalderen var leirbålet hulens naturlige samlingspunkt siden det ga lys, varme og holdt villdyrene unna. I moderne tid hadde radioapparatet en kort storhetstid som hjemmets hersker, før fjernsynet i 60-årene gjorde sitt inntog. Jeg vokste opp på 80-tallet med regelmessig samling rundt denne avguden, som på magisk vis holdt huset medlemmer i et avhengighetsskapende jerngrep. Jeg kan huske at det var stor prestisje å hente for dem som hadde kabel-TV, de kunne nemlig velge mellom en drøss av utenlandske kanaler.

Fjernsynets posisjon var så sterk at jeg var sikker på at den skulle vare til evig tid. Der tok jeg skammelig feil, for den gamle kongen er nå død og hjemmet har fått en ny hersker. Bredbåndet har overtatt tronen! Jeg merket det spesielt godt da vi nylig tilbrakte to uker i en spansk leilighet. Utleier hadde fristet oss med norske TV-kanaler, samt vårt eget bredbånd.

Det viste seg fort at familien ikke brydde seg døyten om TV-apparatet, all fokus ble rettet mot det elendige bredbåndet, som på ingen måte fungerte som lovet. Etter en hel dag i solen var det ønskelig med en liten kveldstur innom nettet, men ethvert forsøk på å logge seg på ble effektivt stoppet av et sirkelformet symbol på mobilen. Det gikk evigvarende rundt og rundt og rundt. Gang på gang prøvde vi å komme oss på nett og håpet steg da vi innimellom fikk noen velfungerende minutter, før vi igjen ble kastet ut. Jeg tok meg i å tenke på legendariske Sisyfos, som gudene hadde dømt til å rulle en stein opp på et fjell. Da han nådde toppen rullet steinen ned igjen, og han måtte starte på nytt, i all evighet.

Nå skal ikke jeg gjøre meg til fornuftens talsmann, for jeg var den verste av oss alle. Banning og steiking over treigt nett resulterte i at jeg til tider brøt med mine prinsipper og koblet meg opp via 4G-nettet. Ahhh, hvilken euforisk følelse det var da jeg bare kunne suse inn og surfe på nettets uendelige bølger! Mitt avhengighetsforhold til hjemmets hersker var selvsagt ikke gratis, så da jeg fikk telefonregningen var den 850 kroner høyere enn vanlig. Roaming i utlandet er ikke billig, men det var verdt hver krone! Er man avhengig, så er man avhengig. Da spiller ikke prisen lenger noen rolle.

Alle ferier tar slutt og vel hjemme etter en lang flyreise, der Norwegians såkalte bredbånd hadde gitt oss en siste dose med frustrasjon, tok det under et minutt før alle fem hadde koblet seg opp. Stinne av abstinenser kastet vi oss over våre mobile enheter som endelig fungerte normalt. Det er jo selvsagt ikke slik det skal være, jeg er klar over det. Vi bør naturligvis bruke mer tid til å prate med hverandre, vi bør innimellom legge bort våre digitale enheter og heller dyrke felles aktiviteter. Vel, det er tydeligvis lettere sagt enn gjort…

Hvordan går det så med husets tidligere så enerådende overhode, fjernsynet? Tja, det tok faktisk over to dager etter hjemkomst før vi slo det på.

Hjemmet har fått en ny hersker, bredbåndet styrer våre liv – og vi elsker det. Vi er lydige undersåtter som underkaster oss diktatoren. Det finnes ingen opposisjon, vi er for opptatt med å trykke på mobilen for å sjekke siste nytt. Før eller siden håper jeg å kunne samle styrke til å kjempe meg fri, men først må jeg bare en liten tur innom Netflix.

Nå skal det nevnes at vår avhengighet også har sine fordeler. Det har f.eks blitt veldig enkelt å få familiens oppmerksomhet. Det er bare å slå av bredbånds-routeren og ti sekunder senere dukker det opp spørrende ansikter fra soverom, loft, kjøkken og stue. «Hva er det som har skjedd med nettet?»

Det er da tross alt noe…

Mer fra Erik Hanøy:

• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

LØSNING: Denne flasken løste et vesentlig problem og er beviset på hvorfor det er bedre å leie enn å eie. FOTO: Erik Hanøy

I Norge er det slik at de fleste foretrekker å eie sin egen bolig. Det gir en rekke fordeler, blant annet en markant verdiøkning. Det har i hvert fall vært slik de siste 30 årene.

Når det derimot kommer til feriebolig, så er det ikke nødvendigvis like gunstig å eie. Jeg tilhører den kategorien som foretrekker i leie husly for ferien, av den enkle grunn at det sparer meg for en masse problemer og bekymringer. Jeg er klar over at dette handler om smak og behag, men jeg skal nå fortelle en historie som støtter opp under mitt syn.

• Les også: Plutselig hadde jeg ansvar for fem hus

I år la vi ferien til nydelige La Manga og bodde i det som på Finn.no ble omtalt som en luksusleilighet. Joda, det var ingenting å utsette på standarden; nesten 100 kvadratmeter med 2 soverom, 2 bad, stor stue, fully loaded med hvitevarer og en formidabelt god utsikt! Strand og basseng lå 15 meter unna og egen parkeringsplass i kjelleren fulgte også med.

So far, so good!

Dag 2 oppdaget jeg at det lekket vann fra oppvaskmaskinen. Ikke veldig mye, men nok til at vi måtte tørke gulvet hver halvtime. Jeg kontaktet min trønderske utleier, som lovde å få det ordnet. Det skjedde aldri, men jeg lot meg ikke stresse. Normalt sett ville en slik lekkasje gitt meg panikkangst, med påfølgende rådyr reparasjon. Vel, det var jo ikke noe problem, for jeg eier jo ikke, jeg bare leier.

Dag 3 ble det klart at blandebatteriet i den ene dusjen ikke mestret oppgaven sin. Enten var det glovarmt vann, eller så var det iskaldt. At Spania i det hele tatt kunne by på så kaldt vann var veldig overraskende! Velvel, vi ble alle enige om at det ikke var noe å stresse med, vi kunne fint holde ut dette i 2 uker. Tross alt, vi eier jo ikke, vi bare leier.

Dag 4 skjedde det noe litt sånn poltergeist-aktig med kjøleskapet. Døren holdt seg ikke lenger på plass, den gled opp med jevne mellomrom?!! Dermed ble det litt utfordrende å holde mat og øl kaldt, men jeg løste det enkelt og greit ved å sette en 8 liters vanndunk foran døren, da holdt den seg stødig. Litt tungvint var det, men ikke verre enn at det var til å holde ut.. Det var jo tross alt ikke vårt problem, vi eier jo ikke, vi bare leier.

Dag 5 fikk jeg et kraftig hakeslepp, noen hadde parkert bilen sin på min parkeringsplass! Etter litt etterforskning viste det seg at det var min nyankomne polske nabo som hadde plassert sin Renault på min plass. (Ja, han hadde kjørt bilen helt fra Polen….) Det høres kanskje ikke ut som en big deal, men det hadde seg slik at min plass nummer 6 var like ved heisen, den var bredere enn de andre og hadde lett tilkomst. Jeg ba ham høflig om å fjerne bilen, men han hadde en håndskrevet kontrakt som “beviste” at han var i sin fulle rett… En telefon til min trønderske husvert og en fingerspråk-aktig samtale med den russiske damen på servicekontoret senere, så var det ingen tvil. Plassen tilhørte meg, det viste de offisielle dokumentene klart og tydelig. Russerdamen skulle gi polakken beskjed om å flytte bilen snarest. Nå vet jeg ikke helt hva som skjedde, men neste morgen fikk jeg en telefon fra henne om at jeg var tildelt parkeringsplass nr. 17, polakken fikk beholde nr 6. Et høyst uventet utfall og jeg har en mistanke om at jeg ble utsatt for et avansert polsk-russisk komplott. Den nye plassen var for sikkerhets skyld så trang og smal at jeg måtte parkere bilen på skrå! Uansett, dette ville vært et seriøst problem dersom jeg selv eide leiligheten, men heldigvis, jeg var bare leietaker.

Dag 6 oppdaget vi noe eiendommelig. Det viste seg at det ikke var så lurt å ha på kokeplatene og komfyren samtidig! Sikringen slo seg ut i hytt og pine, så for å få ferdig middagen måtte vi slå av alt av lys i leiligheten. Og skulle det herske tvil, i Spania blir det stummende mørkt klokken 21… Dette ga oss selvsagt visse utfordringer, men vi valgte bare å flire av det hele, tross alt, det er jo ikke vi som eier, vi bare leier.

De neste 8 dagene gikk uten flere store overraskelser. Kompis Leif fikk riktignok sitt å stri med, siden kjøleskapet i hans leilighet sluttet å virke. Det ble løst med at noen smilende spanjoler bar opp et nytt kjøleskap til ham, som heller ikke fungerte… Det defekte lot de i tillegg bli stående midt i stuen, så da hadde Leif to kjøleskap som ikke virket! Han tok det hele med et smil, for som Leif sa, han eier jo ikke, han bare leier.

Mye syting her nå, men la det være helt klart, dette spolerte ikke ferien vår. Vi koste oss og hadde det fint. Avreisedagen fikk vi i tillegg et siste bevis på at det er bedre å leie enn å eie. Alle som har vært på hyttetur vet at det er kjipt å måtte vaske ut etter seg. Det slapp vi, siden en hyggelig spansk dame sto klar med mopp og bøtte da vi forlot leiligheten.

Ahhhh, det er deilig å leie!

Her får du flere innlegg fra Erik:

• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

Jeg bor innerst i en blindvei og har god kontakt med naboene mine. Vi er en fin liten gruppe som bor i noenlunde nærhet av snuplassen, men hvis jeg beveger meg litt lenger oppover i gaten, så er nabokontakten mer overfladisk og tilfeldig. Enkelte nøyer jeg meg med å hilse på, uten at jeg stopper opp for en prat.

Det betyr ikke at jeg har noe imot dem, det har bare blitt slik.

• Les også: Her er Bergens beste nabolag

Løsningen med at man sier et raskt hei og går videre ser ut til å fungere for alle parter, man er fornøyd med å ha et høflig og litt distansert naboforhold.

Men hva gjør du når du står og venter på bussen, og en av disse perifere naboene dukker opp? Det vil oppleves som unaturlig å bare si hei, for deretter å tie stille til bussen kommer. Dette er jo ikke noe nytt fenomen, tvert imot så har slike situasjoner oppstått utallige ganger rundt omkring i de tusen nabolag. Situasjonen har som regel funnet sin løsning ved at man begynner å snakke om været eller Brann. Praten går da noenlunde greit, men begge er jo fullstendig klar over at dette er en pliktsamtale, og trekker et lettelsens sukk når bussen omsider viser seg oppe i svingen.

• Les også: Klikk deg rundt i Bergens beste nabolag

Det trenger imidlertid ikke å være slik, det finnes noen enkle triks for å få disse samtalene til å flyte lettere, og bruker du disse kan du fort oppleve at du plutselig setter deg ved siden av naboen på bussen, for å fortsette praten!

Forslag 1: Få samtalen inn på noe arbeid naboen har gjort på huset sitt: «Ja, eg må si at den muren din har blitt skikkelig fin. Du har jobbet mye med den?»

• Les også: Slik blir du venn med naboen

Så får du et bekreftende svar, muligens etterfulgt av noen detaljer. Stopper praten opp er det bare å kjøre på videre. «Men si meg, hvordan klarte du å få muren så bein? Brukte du laser for å måle?» Før du aner ordet av det har du en engasjert nabo foran deg, som kanskje også forteller deg noe du kan lære av, og som kan interessere deg.

Forslag 2: Nevn naboens familie: «Du, de barnebarna dine vokser jammen fort til, jeg kjente nesten ikke igjen han yngstemann forleden dag.» Denne åpningen fører vanligvis til at praten flyter lett, og det er i tillegg meget enkelt å legge mer ved på bålet: «Hva var det han sønnen din jobbet med nå igjen?»

Forslag 3: Dersom det er et hus til slags i nabolaget, så er det en sikker vinner: «Ja, eg ser at de i nummer 32 skal selge.» Da kan dere diskutere takst, prisantydning, antatt salgsverdi, hvor mye oppussing som trengs, utsikt, solforhold, parkeringsmuligheter og så veldig videre. Skulle dere mot formodning gå tom for ammunisjon før bussen kommer, kan du raskt slå over i en generell prat om hvordan det står til i boligmarkedet. Det har de fleste en mening om.

Forslag 4: Snakk om noe som angår dere begge, og som dere står sammen om: «Jeg synes disse ungdommene kjører vel fort gjennom gaten vår, det er jo små barn som leker her.» Om vinteren kan kvaliteten på brøytingen i gaten være en fin inngang til en prat: «De har det ikke travelt med å komme og brøyte, disse karene.»

Det faktum at dere er på samme side skaper en god stemning i praten, som igjen kan føre dere videre til nye temaer.

Forslag 5: Ferieplaner, eller ferieopplevelser: «Ja, hvor skal du på ferie i år da?» Uansett hvilket svar du får, er det bare å pøse på med spørsmål om de har vært der tidligere, hvordan er det der, hvordan kommer man seg dit og så videre. Dersom naboen svarer at han ikke skal reise bort, er jo det et tema i seg selv. «Ja, det e jo godt å bare være hjemme og slappe av, slippe alt det styret med all reisingen.»

• Les også: Dette krangler vi med naboen om

Forslag 6: Skryt av naboens aktivitetsnivå: «Du e jammen meg ivrig etter å mosjonere, jeg ser jo at du stadig vekk går på tur.» Her kommer vi igjen i den gunstige situasjonen at temaet medfører en rekke oppfølgingsspørsmål som turterreng, varighet, forslag til alternative ruter, helsegevinst ved jevnlig mosjon og så videre.

Forslag 7: Unngå å snakke om politikk, religion og innvandring: Her kan du bevege deg rett inn i et minefelt. Man kan aldri vite hvilke synspunkter perifere naboer har, og det er ikke sikkert at du ønsker å finne ut at naboen din mener jødene har skylden for den muslimske invasjonen som pågår i Norge, og at alt hadde vært bedre om Hitler vant krigen…

Jeg håper mine forslag er til hjelp neste gang du må småprate med naboen din, og jeg tipper at du vil få samme opplevelse som meg, at de aller aller fleste er svært hyggelige mennesker, som det er kjekt å bli bedre kjent med. Godt naboskap!

Mer fra Hanøy:

• Les også: Eventyret om den lille byen der alt gikk så sakte og alle kranglet hele tiden
• Les også: – Slik vasker du badet på jentemåten
• Les også: Kjøkkenviften som ble til nye fliser, ny luftekanal, en tømrer, en murer og ny induksjonsplate
• Les også: Hanøy har fått lapp: «Ikke legg posene dine i andres bosspann»
• Les også: Du vet når nøklene ikke ligger der du la dem, men for eksempel i kjøleskapet?

FOTO: Erik Hanøy

Hva er egentlig det viktigste som må fungere i et hus? Jeg har hørt noen nevne vanntilførselen, mangler man vann så blir det fort veldig upraktisk. Noen mener at tilgangen på internett er det viktigste, uten nett blir det fort frustrasjon i heimen. Likevel, uten strøm fungerer jo heller ikke ruteren. Derfor føler jeg at det blir en duell mellom vann og strøm.

• Hva mener du? Stem i bunnen av saken!

Så kan man jo diskutere i det vide og brede hva som betyr mest, vann eller strøm? Personlig heller jeg mot at det er en annen liten faktor som troner på toppen, nemlig dorullen! Er du tom for toalettpapir kan situasjonen bli kritisk. La meg dele en liten erfaring som jeg nylig ble utsatt for.

Jeg parkerte bilen utenfor huset etter en lengre arbeidsøkt og behovet for et besøk på toalettet var forholdsvis fremtredende. Vel inne på lettelsens rom oppdaget jeg at det hang en tom dorull på veggen! Nå er det ikke nødvendigvis slik at det er noe stort problem, for en av skuffene på badet er øremerket lagring av toalettruller, fire i tallet. Skuffen ble åpnet, og dens tomhet slo imot meg som en tydelig påminnelse på at vi mennesker fremdeles er slaver av naturens behov.

Så der sto jeg, en smule i tidsnød og uten tilgjengelig toalettpapir. Siden jeg etter hvert har blitt en godt voksen mann, har livet lært meg en lekse eller to. Derfor har jeg utviklet et vanntett system. På vaskerommet lagres en solid 18-rullers plastsekk med dopapir, så da var det bare å bevege seg ut dit med trange skritt for å hente nye forsyninger.

Det som møtte meg var en stor tom plastsekk….. Noen i familien hadde tatt ut de siste dorullene uten å gi beskjed! Det vanntette systemet var altså blitt offer for det som alltid er det svakeste leddet, nemlig uansvarlig menneskelig giddalaushet.

Det finnes jo alltid nødløsninger i en sådan situasjon, for eksempel er jo tørkerullen på kjøkkenet en venn i nøden. Jeg har imidlertid en rørlegger til nabo, og han har fortalt meg skrekkhistorier som involverer tette rør og store kostnader ved bruk av tørkepapir i klosettet. Det var derfor ingen vei utenom, jeg måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste butikk. Uten å bli for detaljert så bør leseren opplyses om at kroppen min stadig sendte ut nødsignaler, tiden ble knappere og knappere!

Denne historien ville selvsagt blitt mye bedre hvis jeg nå kunne fortalt deg at butikken enten var tom for dopapir, eller at det var en laaaang kø i kassen, men utrolig nok så gikk det greit. Jeg løp inn, dro med med en 18-pakning, betalte i kassen og kom meg hjem i god behold.

Noen minutter etter at nødvendige prosedyrer var unnagjort på badet, var det på tide å samle familien. Jeg gjennomførte et avhør som ville fått erfarne STASI-agenter fra DDR til å nikke anerkjennende, men avhøret endte opp uten resultat. Det var selvsagt ingen som hadde tatt de siste dorullene fra vaskerommet uten å gi beskjed til toalettpapiransvarlig.

Så nok engang får vi et bevis på at vanntette systemer alltid vil lide under det utvistelige faktum at mennesker ikke er til å stole på.

Nå har jeg innført enda et sikkerhetsrutine, på et hemmelig sted i huset lagres det to ekstra doruller til bruk i nødsituasjoner. Dette gjemmestedet er det kun jeg som vet om.

Denne erfaringen har uansett gjort en ting helt klart, viktigere enn både vann og strøm i et hus, på den suverene tronen, der finner man dorullen.

Note: There is a poll embedded within this post, please visit the site to participate in this post's poll.

Mer fra Hanøy:

• Les også: Når bør unge kjærester få sove på samme rom?
• Les også: Hvorfor sover mamma så lenge på lørdager?
• Les også: – Hun hadde kjøpt stearinlys for 800 kroner
• Les også: Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• Les også: Eventyret om den lille byen der alt gikk så sakte og alle kranglet hele tiden
• Les også: – Slik vasker du badet på jentemåten
• Les også: Kjøkkenviften som ble til nye fliser, ny luftekanal, en tømrer, en murer og ny induksjonsplate
• Les også: Hanøy har fått lapp: «Ikke legg posene dine i andres bosspann»
• Les også: Du vet når nøklene ikke ligger der du la dem, men for eksempel i kjøleskapet?