FOTO: Rune Børsheim

Det er vel trygt å påstå at Snipp og Snapp er verdens mest berømte ekorn. Disse herlige Disney-figurene har en plass i min barndom gjennom Donald Duck & Co, som kom i butikken hver tirsdag. Jeg husker at Snipp var den fornuftige, som var opptatt av å samle mest mulig nøtter, slik at de hadde nok mat til å klare seg gjennom vinteren. Snapp var noe mer bedagelig anlagt, og var ikke fremmed for tanken om å utsette arbeidet.

Jeg må være så ærlig å innrømme at jeg ligner mest på Snapp, det er ofte fristende å utsette ting. Det fikk jeg grundig svi for da vi for noen år siden fikk en lang og svært kald vinter. Vedlageret mitt var noe slunkent og trengte påfyll, men vi var jo kun kommet til oktober, så det hastet jo ikke så voldsomt. Kulden kom svært tidlig det året og det gikk ikke mange dagene før jeg var i ferd med å gå tom for ved. Vel, da var det jo bare å ta turen til nærmeste utsalgssted, handle inn stort, og så var det problemet løst.

Note: There is a poll embedded within this post, please visit the site to participate in this post's poll.

Men nei, nok en gang fikk jeg en påminnelse om at jeg ikke er alene i verden, forhandleren hadde ikke mer ved å selge. “Her har folk vært helt ville», kunne han fortelle. Jeg oppfattet det som noe merkelig, siden den store hallen hans nærmest bugnet av gigantiske vedsekker, men de partiene var allerede solgt til butikker og bensinstasjoner.

Han fortalte meg at jeg nok dessverre måtte gå der og handle.

På butikkene var det også rensket unna, de hadde til og med kunder som hadde satt seg å venteliste. Nødløsningen ble å kjøre rundt omkring i hele Bergen og omegn på jakt etter bensinstasjoner som hadde noen sekker til overs. Den kvelden kjørte jeg nesten 200 kilometer på kryss og tvers, til slutt var jeg havnet helt ute på Os. Der ble det napp, jeg fant et dugelig antall sekker, men til ekstrem blodpris! Litt rask hoderegning fortalte meg at prisen var cirka 10 kr pr vedkubbe…

Det var med stor smerte jeg belastet kortet mitt, over 4000 – fire tusen – kroner kom regningen på, men nå hadde jeg i hvert fall noe å fyre i ovnen med. Å komme hjem tomhendt var utenkelig, fruen hadde nemlig purret meg om vedlageret vært siden tidlig på høsten, så det ville medført en ydmykende kanossagang.

Hva lærte jeg så av dette? Jo, at det er lurere å tenke som Snipp, det kommer nemlig en dag i morgen også. De siste årene har jeg derfor hver september besøkt en bonde som fyller bilen min med de varmegivende kubbene. Prisen han tar er også gunstig, ca en fjerdedel(!) av de de skal ha på bensinstasjonen. Nå kan vinteren bare komme, jeg har ting på stell. Spørsmålet er bare om det også gjelder for deg? Tenker du som Snipp – eller som Snapp?

Note: There is a poll embedded within this post, please visit the site to participate in this post's poll.

RETTFERDIG? Nede til høyre er Hanøys nye minikommode. FOTO: Erik Hanøy

Når to mennesker bestemmer seg for å flytte sammen, kan det være krevende for begge parter. Riktignok så er det slik at forelskelsens rus og kjærlighetens rosa skyer gjør det lettere å komme til enighet om praktiske løsninger, men det er ikke alltid at resultatet av forhandlingene er så veldig rettferdig. Jeg husker godt da jeg flyttet sammen med min kone i vårt nåværende hus. Vi kom fra hver vår 3-roms leilighet og var derfor meget fornøyd med at vi endelig hadde god plass å boltre oss på. Spesielt begeistret var madammen for det store garderobeskapet nede på soverommet.

Da jeg skulle legge på plass klærne mine så møtte jeg imidlertid på problemer. 3/4 av skapet var allerede stappfullt av fruens kreasjoner, det eneste som var igjen til meg var en liten fjerdedel! En forholdsvis kort diskusjon senere var det klinkende klart at hun ikke hadde en eneste kvadratcentimeter å avse, og at den beste løsningen var at vi gikk til anskaffelse av en stor kommode. Heldigvis var soverommet stort nok til dette, og noen dager senere var kommoden på plass.

• Mer fra Hanøy: 13 tenåringsjenter kastet meg ut av mitt eget hus

Løste den mine problemer? Nei, selvsagt ikke, de tre øverste skuffene ble umiddelbart fylt med BH-er, dametruser og ørten bikinier. (For ordens skyld: Jeg bruker ikke slike antrekk, selv ikke i amorøse øyeblikk…) Den nederste skuffen ble i tillegg stappet full av sengetøy, så jeg var altså like langt. Det er klart at et ekte mannfolk burde ha ryggrad nok til å hevde sin rett mot denne urimeligheten, og jeg gjorde da også et ærlig forsøk. Da ble jeg bombardert med argumenter om at hun har mange flere antrekk enn meg, dessuten fikk jeg høre at dersom jeg hadde giddet å kjøpe noen nye klær en gang i blant, så hadde det kanskje vært rimelig å gi meg mer plass.

Nå hadde det vært perfekt å slå tilbake med at årsaken til at jeg så sjelden fornyer garderoben er at jeg ikke har noe sted å gjøre av klærne, men vi vet begge at det ikke er sannheten. Jeg innså nederlaget og brukte de neste årene på å finpusse min japanske garderobe-teknikk, mest mulig klær inn på minst mulig plass.

Etter snart et tiår under dette diktatoriske regimet våknet endelig motstandsmannen i meg. Bakgrunnen var at jeg fikk kritikk for å bruke vaskerommet som garderobe for treningsklærne. Jeg måtte jo kunne bruke min del av garderobeskapet til dette? Nye forhandlinger fant sted og løsningen ble at hun handlet inn en smal kommode, kun for meg. To uker senere var to av fire skuffer fulle av fruens fotoalbum, diverse pedagogisk litteratur, dokumenter og den første boken i 50 Shades of Grey…

En ringerunde til kameratflokken avslørte at jeg ikke er alene i min miserable tilværelse. Den kvinnelige dominansen på garderobefronten er tydeligvis noe i nærheten av total, uten at det av den grunn eksisterer noen stor mannlig kampvilje. De har ganske enkelt avfunnet seg med situasjonen. Dessuten har kameratene mine, i motsetning til meg, vett nok til å velge sine slag.

Under årets valgkamp saumfarte jeg partiprogrammene for å finne noen som var villig til å kjempe for menns rettigheter til større garderobeplass. Temaet var ikke blant det mest fremtredende, for å si det forsiktig. Jeg har imidlertid et håp om at vår nye byrådsleder Harald Schjelderup kan være mannen som kan få hjulene til å snurre. Han er jo selv samboer, og det er ikke utenkelig at han kjenner seg igjen i min situasjon. Lykkes han med dette er jeg trygg på at han kan belage seg på flere tiår som byrådsleder i Bergen. Det kan nemlig godt tenkes at det er grunnlag for et realt grasrotoppgjør. Vi trenger bare en sterk leder som kan vise vei.

Mer fra Erik Hanøy:

• En fremmed mann ringte på og begynte å kritisere huset mitt
• Er du en visningskrasjer?
• Min kone skrøt av meg den første og den andre dagen, men så var det brått slutt
• Kampen mot vepsebolet
• Hanøy fikk sjokk da han oppdaget hva som skjulte seg på loftet
• Sjekk den banebrytende avtalen Hanøy har gjort med sin kone
• “Ikke legg posene dine i andres bosspann”
• Mennesket har klart det i tusenvis av år, men Hanøy får det ikke til uten hjelp fra konen
• Det er ikke så rosenrødt mellom Hanøy og naboen som man kanskje skulle tro

Vi tror du også vil like disse sakene:

• KALFARET: Nå selges praktvillaen til en av Bergens rikeste for 23,5 millioner
• LAKSEVÅG: Huset keiser Wilhelm besøkte elleve ganger selges. Les den utrolig historien om paraplymester Eriksens eiendom
• NYGÅRDSHØYDEN: Gjør som 150.000 andre og les den elleville historien om Pippi-huset i Villaveien 1
• HJELLESTAD: Denne eiendommen er forsøkt solgt i nesten et år
• KYRKJETANGEN: Huset var rosa og ble ikke solgt. Nå har eieren malt det og prøver igjen
• OS: De tar morgenbad fra hytten – og rett ned i sjøen
• TYSVÆR: Steinars hagestue får internasjonal oppmerksomhet
• FYLLINGSDALEN: Her ligger den eksotiske hagen til Tony – midt mellom høyblokkene