ENDELIG: Det blytunge pianoet skal ut, uansett metode. Her var vi fortsatt optimistiske. FOTO: Stina Andersen / Fru Andersen

ENDELIG: Det blytunge pianoet skal ut, uansett metode. Her var vi fortsatt optimistiske. FOTO: Stina Andersen / Fru Andersen

Jeg har lenge ønsket å kvitte meg med pianoet. Det tok for mye plass i stuen. Det var ikke i god stand og det ville koste mye å gjøre det spillbart. Og ingen av oss kan spille, bortsett fra eldstejenten, som kan et par halvsure toner av “Ja, vi elsker”.

I årevis har pianoet stått der til irritasjon. Det er nok det eneste møbelet i huset jeg som stadig ommøblerer aldri har flyttet på. Fordi det er så tungt, kjempetungt. Jeg forsøkte en gang å skubbe det litt til venstre, to dype striper i gulvet ble resultatet av den kraftanstrengelsen. Vi har også forsøkt å gi det bort. Men de som ville ha det ga opp, pianoet rikket seg ikke av flekken. Det har etter hvert gått opp for meg at det nok var en god grunn til at pianoet sto igjen her da vi kjøpte huset. En god grunn på cirka 200 kilo!

Jeg har forsøkt å overtale mannen min til at pianoet må ut, uansett fremgangsmåte og mulige skader på person og omgivelser. Han har argumentert imot. Han har kommet med fraser som at det er greit å ha et piano, et dårlig piano, men likevel et piano. Og selvfølgelig kronargumentet: Vi har ikke en sjanse, pinoet er for tungt.

VED?: Piano må være det mest gjenstridige instrumentet som finnes, vi måtte kappe vårt opp med sag. La ungene spille gitar eller fløyte. FOTO: Stina Andersen / Fru Andersen

VED?: Piano må være det mest gjenstridige instrumentet som finnes, vi måtte kappe vårt opp med sag. La ungene spille gitar eller fløyte. FOTO: Stina Andersen / Fru Andersen

Men i helgen løsnet det, mannen var plutselig enig, eller kanskje lei av maset mitt. Uansett, jeg jublet lydløst mens jeg forsikret meg om at han mente det han sa. Jeg skjønte jo at det ikke ville bli en enkel jobb å få ut det gjenstridige instrumentet.

Vi klarte å skubbe pianoet en meter frem på gulvet. Det var det. Men hva er vel verre enn et piano stående inntil veggen? Et piano stående midt på gulvet! Mannen hentet verktøy for å dele opp pianoet i mer håndterbare biter. Vi trodde det var en god ide. Men øksen knakk, motorsagen fikk kjørt seg, brekkjernet kilte seg fast og vinkelsliperen sendte kaskader av ild mot stueveggene. Da pianoet etter flere timer veltet overende på stuegulvet, med et voldsomt rabalder, mumlet mannen noe om at det var livsfarlig å være gift med meg. Etter hvert modererte han seg litt og sa at det i hvert fall ikke var alle som ville likt å være gift med meg. Jeg var enig, akkurat der og da ville jeg ikke likt å vært gift med meg selv.

NEDE FOR TELLING: Mann mot piano, stillingen var lenge uavgjort. Til slutt måtte pianoet innse at slaget var tapt. FOTO: Stina Andersen / Fru Andersen

NEDE FOR TELLING: Mann mot piano, stillingen var lenge uavgjort. Til slutt måtte pianoet innse at slaget var tapt. FOTO: Stina Andersen / Fru Andersen

Jeg fikk migrene og foreslo at pianoet kunne bli liggende midt på gulvet. Vi kunne kalle det en kunstinstallasjon og bare la det være. Men med en siste rest av overmot og kraft reiste mannen min seg fra sagmugget. Dette pianoet skulle så sinnsykt ut! Og nå dere, nå ligger pianoet ute. I en haug i hagen, uten videre plan for hvor vi skal gjøre av det, eller hvordan vi skal klare å få det bort fra vår eiendom, men det er ute.

Og snart kommer nok snøen.

Mer fra Fru Andersen på Bonansa:

Vi tror du også vil like disse sakene: