I vårt forhold er jeg den ryddige. Den som har orden og system i kaoset. Jeg mangler aldri nøkler, adgangskort eller lommebok. Men det gjør mannen min. Hele tiden.
Han skylder på ungene, på meg og på manglende tilrettelegging. Han har i flere år ment at han aldri hadde savnet nøklene sine dersom vi hadde hatt et nøkkelskap. Jeg har hatt liten tro på at hans problemer og stadige kaotiske morgener skyldes det at vi ikke har nøkkelskap.
Verken kommodeskuff ved inngangsdøren eller krokoppheng ved yttertøyet har tidligere fungert som fast nøkkelplass. Det virker som om han har en slag lidelse som gjør at han ikke er programmert til å legge fra seg nøkler og andre viktigheter på samme sted hver dag. Men jeg fant ut at jeg, for husfredens skyld, skulle gi nøkkelskapideen en sjanse.
Jeg bestemte meg for å lage en et nøkkelskap av en bilderamme. Jeg printet ut et trykk jeg synes passet i gangen vår til å legge inni rammen. På ene siden av rammen monterte jeg tre pianohengsler. Disse hengslene er små og stikker ikke mye ut fra veggen. Så festet jeg bilderammen til veggen ved hjelp av hengslene. Direkte på veggen, bak bilderammen, skrudde jeg inn kroker til nøkler.
Storfornøyd med meg selv plasserte jeg alle husets nøkler i rammeskapet. Senere, samme ettermiddag, oppdaget jeg at jeg hadde fem ubesvarte anrop på telefonen. Og flere meldinger av typen, har du sett nøklene mine, hvor er nøklene, har du tatt nøklene mine og så videre.
Jeg gadd ikke svare, at mannen aldri kan holde styr på tingene sine er jo ikke mitt problem. Men plutselig slo det meg, jeg hadde jo hengt nøklene hans i det nylagde ”nøkkelskapet”. Kanskje han trodde at bildet i gangen var et, ehm ja, bilde og ikke skjønte at det var et nøkkelskap.
Jeg krøp til korset og forsøkte overbevise ham om at han nå hadde fått et etterlengtet nøkkelskap. Det hjalp ikke noe særlig. Han mener at bildet ikke er et fullverdig nøkkelskap av den typen som gjør at han kan holde rede på nøklene sine. Så da er vi like langt, og nøkkeljakten er fortsatt en del av vår daglig rutine.