Det måtte jo skje en vakker dag, at kjøkkenviften avgikk med døden. Ikke en sånn dramatisk død, men en stille innsovning uten nærmeste familie til stede.
Da jeg skulle lage middag, kom det nemlig ikke noe rødt lys i displayet. Diverse gjenopplivingsforsøk ble foretatt, men livet sto ikke til å redde. Middagen ble tilberedt med åpne vinduer.
Vi hadde vært stolte av viften, for den kom nemlig opp fra induksjonsplaten, med en sånn fin heislyd. Ikke alltid så veldig praktisk når man skulle lage mat i høye panner, men den var jo veldig fancy.
Etter et lite familieråd ble vi enige om at en ny vifte skulle få henge på veggen. Vi valgte en strengt tatt altfor dyr, men råtøff designsak. En tømrer ble kontaktet, og han har planer om å komme innom en gang i fremtiden, ingen vet helt når. Så vinduene står mye på gløtt på vårt kjøkken for tiden.
Det som imidlertid slo oss, var at flisene på veggen nå ikke passet inn lenger. De blir rett og slett litt kjipe bak det nye familiemedlemmet i sort glass.
Så dermed bar det avgårde til flisebutikken. Der var de svært hjelpsomme, og fant frem noen italienske steiner som passet perfekt.
Ikke helt billig de heller. De kostet faktisk mer enn den altfor dyre viften. I mellomtiden har tømreren forklart meg at den gamle luftekanalen ikke kan brukes.
Den befinner seg nemlig under induksjonsplaten, så nå må vi lage hull i kjøkkentaket.
Å legge dyre italienske fliser på egenhånd er ingen enkel jobb, spesiellt ikke for en som har det mer i kjeften enn i hendene. Så nå står også en murer på lønningslisten. Det er veldig uklart når han har tid til å ta seg en tur.
Jeg er akkurat ferdig med å lage middag i mitt nye kjøkkenantrekk, ullgenseren. Det blir fort kaldt med vinduene åpne, men det blir vel snart en råd.
Problemet er bare det at den gamle induksjonsplaten nå begynner å virke litt kjip…