FOTO: Erik Hanøy

FOTO: Erik Hanøy

Det så lenge ut til en bli en perfekt fredagskveld, jeg hadde fått beskjed om å levere minstemann på overnatting, og resten av ungene var forduftet.

Jeg lekte litt med tanken på å lage en bedre middag og ta en avslappende kveld sammen med fruen. Den planen ble imidlertid kassert ganske fort, for plutselig kom den eldste jentungen (17) inn døren med en venninne, bærende på en drøss med handleposer. De var i gang med å forberede bursdagsfest, og den skulle selvsagt holdes hjemme hos oss. De hadde invitert hele elleve venninner. Jeg spurte min kone om ikke det hadde vært en tanke å informere meg om dette, men da fikk jeg opplyst at det hadde hun fortalt meg for flere uker siden, mer nøyaktig midt under de spennende sluttminuttene av en Brannkamp.

Velvel, ingen grunn til å starte en diskusjon om effektiv informasjonsflyt, vi kunne jo finne på noe annet å gjøre, for eksempel gå ut og spise? Nei, det gikk ikke, for fruen skulle nemlig på vinkveld med damene i nabolaget. (Her tar jeg selvkritikk, akkurat den informasjonen hadde jeg glemt).

Javel? Og hvor skal jeg gjøre av meg, mener du? Til svar fikk jeg en sukkersøt beskrivelse av hvor tallrik kameratflokken min er, så jeg klarte sikkert å finne noen å være med.

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort, noen raske telefoner senere kunne jeg gjøre opp status, alle var opptatt med egne planer. Vel, ikke alle, hos Leifen var jeg hjertelig velkommen! Gode greier! Ti minutter senere ringte han tilbake og kunne fortelle at han måtte avlyse, det var krise på jobben.

Jeg ringte på døren hos nærmeste nabo, Ronald. Siden fruen hans også var på vinkveld i nabolaget var kanskje han ledig? Ronald er imidlertid en erfaren ringrev, så han hadde avtalt et opplegg med kompisene straks han hadde forstått at kysten var klar. Blikket mitt gikk så opp til naboen på haugen, Helge. Han sto og jobbet ute i hagen, så jeg ropte opp  skråningen et forslag om at vi to kanskje skulle ta oss noen pils i kveld. Negativt svar, han skulle vaske rekkverkene sine. Jeg lot være å spørre hvilke folk som bruker fredagskveldene til slikt. Jeg var venneløs nok som det var.

Det var bare å innse at dette ville bli en ensom kveld, og da jeg satt på kjøkkenet fordypet i min egen selvmedlidenhet, kom det fra bursdagsbarnet: «Har du tenkt å gå snart, gjestene kommer om 15 minutter.» Det var ingen vei utenom, det var bare å kapitulere, og i det jeg rygget bilen ut av oppkjørselen så jeg elleve stivpyntede tenåringsjenter ankomme.

Nå var det ikke helt svart, for jeg hadde faktisk et par ærender borte på Oasen, printeren trengte blant annet nye blekkpatroner. Etter at det var ordnet satt jeg i bilen på parkeringsplassen og glodde tomt fremfor meg, forvist fra mitt eget hus. Det var da jeg innså hvor viktig hjemmet mitt er for meg, min egen hule der jeg har massevis av muligheter til å underholde meg selv. Jeg kan trene, spille gitar, se en god film, leke meg med flysimulatoren eller ganske enkelt bare daffe. Alt dette blir veldig vanskelig når man sitter i en bil, jeg tror for eksempel at kundene på Oasen ville reagert dersom de så en ensom kar sitte i bilen og spille gitar.

Etter en liten time hadde klokken passert 20, og jeg hadde fått klar melding om at jeg tidligst kunne komme hjem klokken 23. Jeg vurderte å ta en tur på kino, men en rask sjekk på mobilen fortalte meg at alle de aktuelle filmene var utsolgt. Hva nå? Skal jeg gå alene på by’n for å se om jeg treffer noen kjente? Det kunne jo faktisk vært spennende, problemet er bare at i Bergen så er det jo ingen som går ut før klokken har passert midnatt, og da ville jo jeg igjen være velkommen i mitt eget hus. For å få en smule variasjon kjørte jeg fra Oasen til Spelhaugen og kjøpte en is på butikken. Den spiste jeg sakte, veldig sakte, for da hadde jeg tross alt noe å gjøre på. Tolv minutter fikk jeg den til å vare og klokken hadde etter hvert blitt 21. Det var altså fremdeles to timer igjen å holde ut.

Jeg har fått høre at noe av det verste ved å bli gammel er at man kan bli ensom, men de gamle slipper nå i hvert fall å sitte i en bil på en parkeringsplass. Men hva er det de eldre fordriver tiden med? Jo, jeg har sett at mange av dem går seg en tur, så kanskje jeg skulle gjøre det? Det ville vært et godt forslag, bortsett fra at det hadde begynt å regne ganske kraftig. For å få tiden til å gå prøvde jeg å huske om jeg noen sinne har hatt en kjedeligere fredagskveld, og det var jo en slags trøst å huske tilbake til de mange lange 15 månedene da jeg avtjente verneplikten min. De sier at mennesket hjerne har en forbløffende evne til å finne lyspunkter i en elendig tilværelse, og plutselig var jeg litt lettere til sinns. Jeg var tross alt ikke på en fregatt langt til havs utenfor Nord-Norge!

Da klokken passerte 22 kom vendepunktet. Nabo Helge var endelig ferdig med å vaske rekkverkene og nå passet det fint for ham å få besøk. Jeg tok med meg noen pils og mens jeg satt i stuen hans og så ned på huset mitt, som fremdeles var stappfullt av feststemte tenåringsjenter, forsto jeg hvor heldig jeg var. Jeg har et trygt og godt hjem som jeg stortrives med å bo i. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Mer fra Erik Hanøy:

Vi tror du også vil like disse sakene: