Året er 1886. Den tyske ingeniøren Carl Benz får patent på verdens første kjørbare bil. Farmasøyten John Styth Pemberton finner opp drikken han senere gir navnet Coca-Cola. Samtidig som Frihetsstatuen innvies i New York, reiser et byggverk seg på toppen av Bergen, i regi av byggmester C. Tvedt og J. W. Scarborough.
ANNO 1900: Villaveien 1 var et av de første husene på Nygårdshøyden. Her sett fra Nygårdsparken en gang mellom 1900 og 1910. FOTO: Knudsen, Knud & Co, Bildesamlingen UIB
På Nygårdshøyden er det på denne tiden bare noen få andre hus, i tillegg til museet og Johanneskirken. De får selskap av praktverket til arkitekt Schak August Steenberg Bull – nevø av Ole Bull og fetteren til Edvard Grieg – som står ferdig i all sin prakt.
SPISESTUEN: Dette bildet er fra spisestuen i huset, datert til starten av 1920-tallet. Mannen som sitter ved bordet er ukjent. FOTO: Atelier KK, Billedsamlingen UIB
Husets første eier er ingeniør Henrik Feldmann, som jobber for det internasjonale klassifikasjonsselskapet Berau Veritas i Frankrike. De driver med maritim forskning og har over 10.000 skip. I 1908 overtar fisk- og sildekjøpsmann Amund Arnet på Tyskebryggen villaen.
Men vår historie starter enda noen år senere, da sveitservillaen inntas av en bergensfamilie som har kommet over litt penger.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Skadet i første verdenskrig
Marie Antoinette Magnus. FOTO: Privat
Året er 1916. Første verdenskrig raser og Albert Einstein publiserer relativitetsteorien. I Bergen har året blitt innledet av en storbrann. Det er dette året konsul Andreas Krogh og hans kone Marie Antoinette Magnus kjøper praktvillaen med tre etasjer, stor hage og nesten fire meter under taket på Nygårdshøyden.
Familien Krogh breier seg i hele huset med sine fem barn. Den ene av dem er en jente med sterkt overbitt som dessuten er halt. Søstrene hennes er vakre og høyreiste, men Esther er funksjonshemmet og sitter stort sett ved vinduet i det store huset. Familien er skjønt enige om at hun aldri vil bli gift.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
To år før huskjøpet, da Esther er 14 år, starter første verdenskrig, og lenger sør på kontinentet kjemper en ung tysker en innbitt kamp i den blodige krigen med bajonett i de fremste rekker. På et tidspunkt blir mannen, som heter Ludvig Hoff, skutt. I 13 dager kryper han alvorlig skadet rundt på slagmarken og leter etter mat, før han blir funnet. Deretter blir han sendt til Norden.
Blondeingeniøren
Esther Krogh. FOTO: Privat
Familien Hoff har i mange år hatt ekspertise på blonder og jobbet i sørlige Tyskland og Italia, og da sønnen inntar Bergen i 1918-1919 får han seg jobb på blondefabrikken i byen. Fordi han ikke har familie i nærheten og ikke kjenner noen, forbarmer familien Krogh seg over ham, og inviterer ham i et julebesøk. Det er her han treffer Esther, som akkurat er blitt myndig, for første gang.
I den store familien er hun den stygge andungen, men hun har et fortrinn. Esther snakker tysk. Det skal vise seg å være en god investering i fremtidig lykke.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Noen søndager senere kommer en mann ridende på en hvit hest oppover Nygårdshøyden. Det er Ludvig som har leid den for å imponere og kurtisere den unge bergenserinnen i vinduet i huset på toppen av Bergen.
Teselskapene
Mens mamma Marie Antoinette spiller flygel og røyker sigaretter, drikker Esther og Ludvig te sammen i kråkeslottet. Selv om han ikke er stort mer enn halvannen meter høy og må klatre opp på hagegjerdet hennes for å bestige hesteryggen, lar hun seg imponere. Kanskje er det fordi tyskeren har ridderbevis og adelsmerke for innsatsen under krigen.
Esther faller pladask.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
De to blir gift og får to barn som de kaller opp etter seg selv, Esther og Ludvik Andreas. Slik fortsetter historien i Villaveien 1, for det er Esther som til slutt kjøper ut sine søsken og overtar huset.
Samtidig blir Ludvig kjendis i Bergen. Han er så beleven – en sann eventyrer. Mannen som kom til Bergen og titulerte seg som blondeingeniør er venner med alle, også byens kriminelle. Han innfører de første kulepennene til byen, starter grønnsåpekokeri og kjøper en svær strikkemaskin, som han starter strikkeklutproduksjon med.
Tysker lurer tyskere
Innimellom går han konkurs, men Esther, bemidlet som hun er, redder ham gang på gang. Da 2. verdenskrig inntreffer, slåss Ludvig på den norske motstandsbevegelsens side.
Ved en anledning kler han seg ut som en tysk soldat nede på Marineholmen. Etter å ha inntatt en del alkohol sammen med de tyske soldatene som han ikke har problemer med å lure til å tro at han er en av dem, stjeler han en lastebil full av ammunisjon.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Innsatsen ender til slutt med at Ludvig plasseres i fangeleir på Espeland. Samtidig har tyskerne okkupert Villaveien 1. Esther får en leilighet på Møhlenpris, men drar til Aurland med barna, og utdanner seg til skredder frem til krigen er over.
I 1945 flytter hele familien tilbake, utenom Ludvig. Han har funnet seg en kvinnelig sjømann på Hurtigruten, og blitt opp over ørene forelsket. De to flytter inn på pensjonat i byen og bor der i mange år.
Der alle elsker alle
Men skilsmissen betyr ikke at bitterheten flytter inn i veggene i Villaveien. Esther er politisk aktiv og svært engasjert i å anlegge busstraseer i byen. Hun deler huset med ulike leieboere og fyller det med liv.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Etter hvert overtar de to barna hver sine etasjer i det gigantiske huset med hver sine familier. Mantraet i storfamilien er at alle elsker alle og at janteloven ikke eksisterer. Slik blir alle barna til Esther og Olaf Sælen i første etasje, og Ludvik og Helga i andre etasje, oppdratt. De er kjent for å være mennesker som har rom for alt, i tillegg til å være veldig spesielle. Da far Ludvig vil flytte inn igjen i villaen med sin tredje kone, får han loftsetasjen.
Esther sammen med sin datter Esther. FOTO: Privat
Krapylet på Møhlenpris
Det er omtrent på dette tidspunktet dagens eiere av Villaveien 1 kommer til verden. Kari Frid og Turid Sveen er to i en søskenflokk på tre. Nå sitter de i den varmeste av de tre stuene i første etasje og forteller om livet i huset de skal selge.
– Villaveien var et finere strøk. Vi fikk ikke lov av vår mor å gå ned på Møhlenpris, for der bodde krapylet, forteller Kari, og smiler.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Sammen med søsteren minnes hun hvordan de hadde byens største kjelke, og at søskenflokken gikk pelskledd til Nygårdsparken for å ake. Deres mor var skredder og hadde sydd yttertøy til hele familien.
– Det var så fredelig og fint her. Vi gikk på Steinerskolen som lå to hus bortenfor, sier de, og peker ut vinduet og ned over bestemorens rosehage.
Det er februar, men under snø og frost ligger rosene klare til blomstring også i år.
– Det er fantastiske roser. De har en helt utrolig duft. Slike finnes ikke lenger, sier Turid.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Iskald barndom
De er begge oppvokst i første etasje, og minnes en barndom med mye kulde om vinteren. Det lot seg ikke gjøre å varme opp hele huset. I stedet ble det fyrt i de rommene de til enhver tid brukte. Mor i huset tok på seg tykk jakke når hun skulle lage mat, og de hadde ovn under bordet som de varmet føttene på.
Om sommeren fungerte huset bedre. Klokken elleve om formiddagen sto solen direkte på de store stuevinduene, slik at rommene ble varmet behagelig opp. De rommene i huset som skulle være kalde, lå på baksiden, der solen kom sist på dagen. Slik fungerer huset den dag i dag.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Alle rom, inkludert kjeller og loft, blir opplyst av dagslyset, også rommene i husets midte. Disse får lys gjennom vinduer mellom rommene, eller lyssjakter.
– Det var et fantastisk hjem å vokse opp i. Vi gikk fritt mellom etasjene og hadde søskenbarn boende over oss. På mange måter hadde vi fire foreldre med ulike verdisett, sier Turid.
Skokremfamilien
Esther sammen med sin datter Turid. FOTO: Privat
Faren drev den kjente Bebel fabrikker som fremdeles selger Bjørnekrem, men i 1995 døde han plutselig.
– Da var det mor og onkel som eide huset, men i en alder av 71 år klarte hun å gå i banken og få lån nok til at hun kunne kjøpe ham ut. Det var det ingen som hadde trodd hun skulle klare, men til slutt lyktes hun. Kampen hennes startet da universitetet begynte å kjøpe alle husene her. Mor sto imot som en løve. Hun hadde hørt at de hadde tenkt å gjøre hagen om til en parkeringsplass. En måned etter at alle finansene var i orden, døde hun, forteller søstrene.
Da hadde Kari og Turid etablert seg på hver sine kanter.
– Jeg flyttet først tilbake hit, og reparerte et rom om gangen. Vi hadde trodd mye var ødelagt, men alt var i orden og veldig solid. Etter hvert solgte Turid huset sitt og flyttet inn hun også, forteller Kari.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Et barnebarn hvert år
Dermed var en ny generasjon med storfamilier på plass innenfor de bruke veggene og deres over tusen kvadratmeter. Og etter utallige ovner med koks og ved og overproporsjonerte strømregninger, fant de løsningen på et liv med 14 grader innendørs, og behov for å gå med innestøvler og innepels: Varmepumpe.
– Vi har fått så mange barnebarn her. Ja, nesten et hvert eneste år, sier de fornøyd.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Historien har gjentatt seg
Kari har brukt mye tid på å fjerne lag på lag med linoleum, for å få frem de originale tregulvene. Flere steder har hun også fjernet senkede tak, slik at den enorme takhøyden er tilbake. Barna har blitt voksne, flyttet ut, giftet seg, fått barn – og flyttet inn igjen.
– Jeg har bodd her i mange år sammen med barn og barnebarn. Det har Turid gjort også. Historien har faktisk bare gjentatt seg. I tillegg har vi leid ut til venner og bekjente sine barn, forteller hun.
Gigantiske fester
Det har vært mye liv og røre i regi av slekten gjennom de siste hundre årene. Hvert eneste år har det vært gigantiske fester i Villaveien 1, der de har samlet alle slektninger som tilhører husets rikholdige historie.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
– Da er vi rundt 80 personer, og så er det fest i alle etasjer. Kusiner og fettere får treffe hverandre og sine tremenninger. Dette er barnefester med bro-bro-brille, dukketeater, eventyrspill og karneval. En gang satte vi opp Kardemommeby. Vi har hatt skattejakter i hele Museparken, og en gang leide vi en hest som sto utenfor Villa Villekulla, sier Turid.
– Dette har hatt en stor meningsfullhet for oss. Vi har tatt vare på det burleske, og at alt alltid har gått litt over alle støvleskaft her. Da vi var små var mor Kristen Giftekniv, mens far var DJ. Det var dansesal like her inne. På 50-årsdagen til Turid var det 200 mennesker her og fest i alle etasjer. Vi har også arrangert en haug med konfirmasjoner og barnedåper. En gang kjøpte vi inn 50 stoler slik at vi kunne ha foredrag her. Det har vært barnehage i deler av huset, og steinerskolen har brukt en av stuene til klasserom. Vi har blitt kjent med så mye rare venner, sier Kari og ler.
Da realismen traff dem
Men en gang må det ta slutt. Huset som i dag er taksert til 23 millioner kroner og på vei ut på markedet, er umulig å kjøpe for noen av Kari og Turids barn. De er rett og slett for mange, og det er for dyrt for en av dem å kjøpe ut de andre med dagens boligpriser.
I DAG: Turid og Kari er klare for mindre leiligheter – helt uten vemod. FOTO: Linn Gjestad
– Vi kan ikke la huset gå videre til neste generasjon og vi klarer ikke 20 år til, slår søstrene fast.
- Les også: Dette er ikke dagligdags meglerkost
Realismen traff dem for rundt tre år siden. Tiden fra avgjørelsen ble tatt til i dag, har de brukt til å bearbeide nostalgien og følelsene rundt å selge.
– Det varte lenge, men nå er det greit. Huset trenger mer enn vi har råd til og det er fornuftig å selge. Det er ikke lenger vemodig for oss, slår de fast.
– I stedet takker vi huset for alt det har gitt oss.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
Enestående mulighet
Søstrene klarer til og med å ha humor på det å skulle selge barndomshjemmet.
– Jeg skal flytte inn i en knøttliten leilighet på 93 kvadrat i Møllendalsveien sammen med Atlefaren, flirer Turid.
– Jeg flytter til Kråkenes og får bare fire soverom, sier Kari og ler.
Nå har familiene hatt en kjempeoperasjon med å tømme huset, loftet og kjelleren.
FOTO: Nicolas Langvand, Imotiv
– Jeg har vært så ofte på gjenbruksstasjonen på Møllendal at trodde de jeg var et firma. De ville at jeg skulle betale bedriftspris, sier Turids ektemann Atle.
På det meste var han der fem ganger for dagen med lass av møbler og gjenstander ingen vil ha lenger.
– De siste årene har vi hatt bord stående utenfor huset her. De har vært fulle av alt mulig. Et skilt har fortalt at man bare kan forsyne seg, og folk har tatt med seg så mye. De tok til og med bordet, forteller Turid.
Første visning er om knappe to uker. Noe lignende har ikke vært til salgs i Bergen på 100 år. Søstrene har stor tro på at huset vil få nye, gode eiere.
– Trond Mohn kan jo kjøpe det og leie det ut til Brann-spillerne. Rikard’en kan få bo oppe på kvisten!
- Les også: Dette er ikke dagligdags meglerkost
