Hun kaller seg Fru Andersen og er en av Bonansas faste skribenter. Hver uke kommer Stina til å levere bilder, ideer og inspirasjon fra sitt univers, der nyoppussede gjenstander og møbler med en personlig touch er sentrale.
– Jeg hadde det litt som hobby før også, men interessen kom for alvor da vi kjøpte oss enebolig på Bønes for mange år siden. Da ble jeg oppslukt, sier Stina.
Solgte drømmehuset
Men for noen år tilbake ble drømmehuset solgt. Stinas ektemann Gordon (37) fikk jobb i Oslo, og hele familien på seks pakket sammen og dro over fjellet. Da fikk Stina et nytt prosjekt: En enebolig på Lillestrøm. Den kjøpte familien usett.
– Jeg tenkte at vi skulle begynne litt fra scratch og vi måtte også gjøre det med lite midler. Det ble egentlig litt vår greie; å prøve å få gjort ting uten å bruke millioner. Har man et bad som holder på å falle sammen eller hvis taket lekker, så er det ingen vei utenom. Men mange gamle hus er i god stand. Det bare trenger litt oppfriskning, mener Stina.
I det nye hjemmet hun og familien kom til på Lillestrøm var alt brunt og veldig mørkt. Det var koreapanel på veggene, mørke tapeter og brunt gulv.
– Gordon reiste over før meg og begynte å male alt hvitt. Det er en god måte å begynne på.
Lot noe bli igjen
I flyttelasset fra Bergen var langt fra alt med.
– Jeg hadde en tanke om hvilke ting jeg liker. Da vi sendte flyttelasset fra Bergen prioriterte jeg å selge alt som var nytt. Det jeg hadde arvet og funnet på loppemarked, tok jeg med. Dermed fikk gamle vindusrammer, kommoder og skjenker flytte til Oslo med oss, mens sofaen ble solgt. Jeg prioriterte å ta med det som hadde en verdi for meg, sier Stina.
Så startet livet til Stina, Gordon (37), Leo (3), Stella (6), Gloria (13) og Elvira (16) i det nye huset.
– Etter å ha fått på plass den hvite malingen, var det som å begynne med blanke ark.
– Hva har inspirert deg?
– Jeg har blitt kjent med veldig mange bra folk via bloggingen. Det er et utrolig stort nettverk med positive, gode folk, som er inspirerende. Da jeg var hjemme med de to minste hadde jeg tid til å holde på med ting. Jeg er ikke redd for å prøve noe nytt, og det er fordelen med å ha et gammelt hus. Hadde man hatt et nytt funkishus, hadde man ikke spikret i vegger og sånn, sier Stina.
Spikrer i stuen
– Jeg har for eksempel spikret bord på stuegulvet sammen med ungene. Det endte med at de skrudde planker fast i parketten, men det gikk greit likevel. Barna er engasjerte. Stella (6) har malt veggene på rommet sitt selv. Når man gjør det sånn velter man også noen malingspann, men det går også greit, mener Stina.
Særlig de to minste er ivrig med på loppemarkeder og i bruktbutikker. Der finner de skatter selv, og mammas ideer og kreativitet smitter.
– Jeg er litt opptatt av at ting ikke må være slik man tror. Man kan godt tenke litt utenfor de vanlige bruksområdene. Og ting trenger ikke være så vanskelig. Man kan gjerne bare prøve seg frem.
– I og med at jeg har en veldig strukturert jobb med lite rom for krumspring, er det å kunne utfolde meg med dette viktig for meg. Jeg ser ting jeg liker og tenker at jeg kan lage det samme nesten gratis, sier Stina, som er jurist i Næringsetaten til Oslo kommune, der hun jobber med skjenke- og serveringsbevilling på fulltid.
– Hvor mye penger bruker du på interiørinteressen din?
– Det går mest penger til maling og litt til planker i blant. Jeg er litt samlemenneske, og har store bokser med ting jeg har brukt før i lageret mitt. Det siste halve året har jeg brukt null kroner. Sist jeg kjøpte noe var i fjor sommer, sier Stina.
Vil bruke null i 2015
Slik ser hun for seg at det skal fortsette i 2015. Hun har i alle fall tenkt at det skal gå opp-i-opp.
– Jeg tenker jo miljømessig, at forbruk og kast ikke er så greit. Jeg skjønner at man vil ha nye ting i blant, og jeg kan være en dreven shopper selv. Men det handler litt om prioriteringer. I stedet kan man dyrke det kreative. Hvis man bare drar kortet, kan ting bli veldig likt til det andre har. Folk må få kjøpe de vasene de vil, men jeg føler at litt av det unike forsvinner. Det er jo det personlige som er spennende med interiør.
– Jeg synes det er kjekt å kommer hjem til folk og se ting som jeg ikke har sett før. og å sette dyre ting i kjellerboden etter å ha hatt det fremme et halvt år, gir ikke meg en god følelse. Hvis jeg blir lei av noe jeg har laget, så selger jeg det – eller endrer litt på det. Da kan interiørinteressen finansiere seg selv. For de pengene som kommer inn, investerer Stina i nye prosjekter.