På Ottogarden er det antikviteter i fjøset, konserter på låven og spælsauer på bøen.

Vårmorgenen er av den skarpe, solfylte sorten. En gang for lenge siden, var gårdene på Unneland i Arna eid av rikfolk i Bergen. Ottogarden var et slikt proprietærgods. Men i 1839 solgte den siste godsherren, Otto Ocken, bruket til selveiende bønder. Og det var da forfedrene til Arne Unneland fikk eierskap til gården, som fremdeles er i familien.

DUSE FARGER: Grønne fargetoner preger kjøkkenet. FOTO: Gidske Stark

DUSE FARGER: Grønne fargetoner preger kjøkkenet. FOTO: Gidske Stark

- Jeg overtok etter en ugift onkel for tolv år siden. Huset var veldig skralt. Det første vi gjorde, var å reparere skifertaket. Alle fasadene er også tatt, og etterisolert utenfra. Arkitekt Lasse Bjørkhaug hjalp oss med å finne tidsriktige dører og empirevinduer med ekte sprosser, forteller Arne Unneland.

Henger sammen med låven og fjøset

Det har gått tre år siden han og konen, Sissel Ågot Rasdal, flyttet inn i det verneverdige rekketunet, der huset henger sammen med låven og fjøset.

- Vi har tatt vare på alt det vi kunne. Før fikk du øye på himmelen inne i løen, fordi taket var så ødelagt. Vi har også prøvd å bevare mest mulig av fargene til huset. Her på kjøkkenet er det så koselig å sitte ved bordet og se ut av vinduene. Det er et nytt maleri hver gang, sier hun og smiler litt ved tanken.

ODELSGÅRD: Ottogarden har ca. 40 mål innmark og 300 mål utmark og skog.  FOTO: Gidske Stark

ODELSGÅRD: Ottogarden har ca. 40 mål innmark og 300 mål utmark og skog.
FOTO: Gidske Stark

Den lindegrønne kjøkkeninnredningen i heltre, er spesiallaget for å passe inn i rommet som har en takhøyde på 210 centimeter. Den stramme, moderne peisovnen gir god varme, og glir fint inn i omgivelsene som har vært et samlingssted i mange generasjoner.

Fjernet fire lag linolium

I stuen innenfor, er fire lag med linoleum fjernet fra gulvet. De isolerende platene med huntonitt, som skjulte de vakre, brede tømmerveggene, er også borte.

- Nå er det slik som min svigerfar husker det, og han er 97 år, forteller Sissel.

66-åringen er utdannet spesiallærer og arbeidet med multifunksjonshemmede barn, inntil hun, i likhet med mannen, ble AFP-pensjonist. Arne er også spesialpedagog med førti års erfaring fra skolevesenet.

LANDLIG: Sissel stortrives på kjøkkenet som er blitt modernisert med nennsom hånd. FOTO: Gidske Stark

LANDLIG: Sissel stortrives på kjøkkenet som er blitt modernisert med nennsom hånd. FOTO: Gidske Stark

Mye av det møysommelige oppussingsarbeidet har paret gjort selv, men de har også hatt god hjelp av byggmester Ole Kvamme. I løen har byggmester Rune Revheim stått for rehabiliteringen av grindverkskonstruksjonene.

- Vi har forsøkt å få drift på gården også. For å holde kulturlandskapet ved like, har vi kjøpt ni fargede spælsauer i lag med naboen. Dette er veldig hardføre sauer som går ute hele året. Naboen og jeg selger også bjørkeved. Og i år blir det første sesongen med skikkelig bringebærproduksjon. Vi har et halvt mål med 300 busker, slår Arne fast.

Tre slowdanser – og så var det dem

Han og Sissel gikk sammen på folkeskolen i Bergen. Da de begynte på ungdomsskolen på Dragefjellet, satt han på pulten foran henne. Og så ble Sissel kjæreste med bestekameraten hans.

ANTIKK: I fjøset er det bruktbutikk. FOTO: Gidske Stark

ANTIKK: I fjøset er det bruktbutikk. FOTO: Gidske Stark

- Arne var alltid på slep når vi gikk på kino, eller i den kristne ungdomsklubben på Årstad. Da vi begynte på gymnaset, ble jeg bedt på ball av en bekjent. Men han var så interessert i å spille i bandet på scenen, så han gikk fra meg. Da kom Arne bort og ba meg opp til dans, forteller Sissel.

Tre slowdanser senere, fulgte han henne hjem. I Hunstadsvingen kysset Arne henne, og siden har det vært de to.

Kan ikke måles i penger

I det originale fjøset fra 1907, har paret et antikvitetsutsalg noen ettermiddager i måneden sammen med svigerdatteren Yvonne og den yngste sønnen Jørund.

Til å begynne med solgte de unna gjenstander og møbler som de fire selv hadde til overs. Men etter hvert som varelageret skrumpet inn, har de gått over til å handle påfyll hos privatpersoner som har nådd en grense for hvor mye de synes det er kjekt å ha.

FORTID OG NÅTID: Utsikten fra stuevinduene er den samme som den alltid har vært. FOTO: Gidske Stark

FORTID OG NÅTID: Utsikten fra stuevinduene er den samme som den alltid har vært. FOTO: Gidske Stark

- Vi har det så gøy, men utbyttet står ikke i forhold til hvor mye tid vi bruker på det, konstaterer Sissel ubesværet.

Alt kan heldigvis ikke måles i penger.

Fest på låven

Da den årlige familiefestivalen Låveleik i fjor høst ble arrangert på Unneland, opptrådte skuespiller Hildegunn Riise i lag med felespiller og sanger Benedicte Maurseth i løen på gården. 60 publikummere kjøpte billett til denne happeningen.

REKKETUN: Huset henger sammen med låven, som igjen henger sammen med fjøset. FOTO: Gidske Stark

REKKETUN: Huset henger sammen med låven, som igjen henger sammen med fjøset. FOTO: Gidske Stark

Låven blir også brukt i forbindelse med familiesammenkomster. Og Arne har planer om å sette opp en glassvegg og lage seg et kontor der tørrhøyet tidligere lå lagret. Egentlig kunne han tenke seg et kjøkken på låven også.

- Vi liker godt å arbeide sammen, men vi tar oss ferie, og er akkurat kommet hjem etter å ha vært fjorten dager på Bali. Vi har hele tiden vært veldig påpasselige med at vi ikke skal slite oss ut med alt arbeidet, sier Sissel Ågot Rasdal.

  • Denne reportasjen har tidligere vært publisert i Bergens Tidendes Hus og hjem