Hun kaller seg Møbelpøbel og er en av Bonansas faste skribenter. Hver uke kommer hun til å levere bilder, ideer og inspirasjon fra sitt univers, der nyoppussede retromøbler og lyse pasteller står sentralt.
Slik har det riktignok ikke alltid vært.
Hjemme hos Møbelpøbel og familien er det lyse pasteller som gjelder.
Inspirert av barneklær
– Det begynte på den tiden jeg hadde permisjon med Kaia (6). Det var da jeg fikk øynene opp for farger. Før det var det ganske mørkt, med mye brunt og grått. Jeg tror det var alle barneklærne som forandret meg. De kom jo i alle slags friske farger, og jeg fikk lov til å leke litt mer. Tekstilene ga meg masse ideer til interiør og min nye stil, sier Christine.
Møbler og gjenstander står sentralt.
– I starten skulle jeg pusse opp barnerommene. Jeg har alltid likt retromøbler, og fant litt på loppemarkeder. Noe arvet jeg. Og så gikk jeg amok med maling og farger, forteller hun.
I starten la hun ut bildene på Facebook. Bloggen Møbelpøbel ble til i 2010, da hun ville vise frem tingene for dem som virkelig var interessert. Siden har hobbyen vært en del av livet, selv om Christine også jobber som sykepleier. De siste årene har hun nemlig også drevet butikk, der retromøbler i ny drakt er til salgs.
På vei til søppelhaugen
– Det var aldri de store investeringene, for jeg kjøpte jo ikke inn fra leverandører. Alt var ting som egentlig var på vei til søppelhaugen. Det kunne være møbler som eldre mennesker på vei fra husene sine til mindre leiligheter ikke så verdien i. Og de ville alltid heller gi dem vekk enn å kaste dem, sier hun.
Det er arbeidet og tiden som har vært den store investeringen for småbarnsmoren på Laksevåg.
– Jeg blir heller ikke rik. Dette er mer en hobby. Nå leter jeg etter et nytt lokale, som er litt mer sentrumsnært, men hvis ikke jeg finner det jobber jeg bare hjemmefra og selger på nettet.
Hjemme i 1950-tallshuset til Christine, er de lyse fargene i bunnen. Innimellom finner man fargeklatter. På barnerommene er det tydelig at mamma har gått litt bananas.
– Det er fint å ha en lys base, for puter og tepper kan skiftes ut. Jeg har også møbler som jeg ikke blir lei av. Trender har jeg aldri vært opptatt av, og derfor har jeg møblene mine i mange år.
Før gikk Christine mye på loppemarkeder. Da gjaldt det å være der fra start og gjerne å ha med seg en hjelper eller to.
– Men loppemarkeder nå og for 15 år siden er vidt forskjellige ting. Før kunne man gå rundt og se i timevis. Man kunne til og med komme på dag to og finne noe. Men nå, dersom du kommer to timer etter at det er åpnet, er det nesten ingen vits. Nå kan du knapt tenke før du kjøper. Det er ti stykker som løper bort til de samme tingene, sier Christine.
– Har du likevel noen tips til dem som skal innta den påtroppende loppemarkedsesongen denne våren?
– Se etter de store klassikerne og ha en plan før du går inn. Vær tidlig ute og ikke gå rundt og virr i lokalet. Ha med deg en hjelper, gjerne to. Og husk å handle raskt.
LYKKE: Å finne et kupp på loppemarked, er en lykke. Christine kan studere objektet lenge før hun går i gang med transformasjonen.
– Hvordan vet man hva som er rett?
– Du må følge magefølelsen. Hvis hjertet hopper litt ekstra, er det bare å slå til.
– Hvordan føles det å gjøre et slikt kupp?
– Da kan jeg bare ta det med meg hjem og sitte å stirre på det. Så virrer jeg litt rundt det. Altså, jeg blir så glad! Det er helt fantastisk å ha gjort et kupp. Hvis du har funnet noe du har lett etter lenge, for eksempel… Kjempegøy!
På barnerommene har Christine Renée Kjellby, alias Møbelpøbel, gått litt bananas.
– Hvordan finner du ut hva du skal gjøre med kuppene dine?
– Noen ganger vet jeg det med én gang. Andre ganger finner jeg frem fargevifter for å se hva som kan passe sammen. Det kommer litt an på hvilken fargeperiode jeg er inne i.
– Fargeperiode…?
– Ja, noen ganger synes jeg det er gøy med mint og andre ganger rosa. Når det er mørkt har vi behov for litt mer farger. Da kan gult være en fin farge. Det er jo noe som gir energi.
Christine pusser opp retromøbler som ofte er søppel for andre.
Christine bor på Nygård sammen med ektemannen Ronny (39), barne Kaia (6) og Oliver (10) – og katten Leia. Eneboligen på Nygård på Laksevåg er fra 1957, og har originale vinduer og tak.
– Det var veldig mange som rygget på visningen. Vi var de eneste som bød og så potensialet. Da vi flyttet inn i dette huset, fikk jeg litt mer plass og kunne leke litt mer. Det tok ikke lang tid før vi måtte ta taket og fasaden. Men så kunne jeg sette i gang innvendig. Jeg er sånn som koser meg med oppussing og renovering. Det er ingenting som haster og jeg tror aldri vi blir helt ferdige.
– Hvordan finner man sin egen stil?
– Man må følge magefølelsen og finne ut hva man liker best og er komfortabel med. Ikke bare se på hva andre har. Det er lurt å ha en plan og ikke ta så hastige beslutninger, sier Christine.
